Spørsmål: 

En av mine søsken har i flere år vært plaget med OCD. Det siste året har det blitt verre og verre med blant annet telling om og om igjen. Jeg er den personen som han har mest tillit til, og som kanskje kan påvirke hans valg i å ta imot behandling. Det er helt klart at han må få behandling for dette nå i og med at han har en veldig dårlig livskvalitet pga dette. Hvordan kan jeg motivere han til å ta imot behandling? Hvordan kan jeg hjelpe ham, i det hele tatt? Jeg er nok også den personen i familien som er mest tålmodig med han men jeg merker at jeg ogå har grenser for hvor mye jeg orker-og da har jeg helt forferdelig skyldfølelse når jeg tenker at dette orker jeg ikke idag. Hvordan takler man det som pårørende?

Svar: 

Spørsmålet ditt er representativt for veldig mange pårørende. Jeg vil ikke anbefale at man som pårørende plutselig begynner å introdusere overraskende eksponeringer eller ”mase” om at personen må frastå fra sine ritualer. Personen med tvangslidelsen må selv ta avgjørelsen om når og hvordan man vil endre sin atferd, men pårørende er en viktig ressurs både i tiden frem mot å ta avgjørelsen og ved oppstart av behandling. Når man går inn i et behandlingsopplegg er det vanlig å inkludere pårørende for å avtale hvordan man skal få mest ut av behandlingen. Et av de viktigste punktene er da å sette klare regler for når og hvordan pårørende skal håndtere brudd på reglene for ritualer og eksponering. Personen med tvangslidelse bestemmer selv i samråd med terapeuten og pårørende om hvordan dette skal gjøres.

Før man har kommet dit hen kan følgende punkter være til hjelp:

Sett opp en fordel og ulempe liste om det å ha tvang eller å starte med behandling. Gjerne vektlegg de ulike punktene på en skala fra 0-100 og oppsummer etter hvert. Bruk litt tid på å lage listen. Noen av punktene på denne listen kan være de plagene dere som pårørende opplever i forhold til tvangen. Etterpå diskuter hva poengsummene dere kommer frem til betyr for fremtiden.

Denne type liste kan for eksempel se slik ut:

Åpne dokument

Forsøk å utforske hva som holder han/hun igjen fra å oppsøke behandling. Mest sannsynlig kan det være en del ”tankefeller” man går i som kan justeres med alternative tanker, for eksempel:

”Behandling funker ikke på meg”
Svar: Hva slags bevis har han/hun for det? Hos oss har 3,7% rapportert å ha litt positiv forandring, 18,5% ganske mye positiv forandring, 37,0% mye positiv forandring og 25,9% svært mye positiv forandring.

”Jeg har prøvd behandling tidligere og det gikk dårlig”
Svar: Dette skjer med flere, men man lærer av tidligere behandlingsforsøk slik at man unngår å gå i de samme fellene igjen. Mange hos oss har hatt uttallige tidligere forsøk før de ble kvitt tvangen. Kanskje har man også fått feil behandling?

”Jeg skammes over å gå i behandling”
Svar: Det er ingen skam å gå i behandling lengre, en stor andel av befolkningen gjør det. Og om man skulle bry seg om at andre mener noe negativt om det, så får det bli deres problem. Det blir et slitsomt liv om man skal prøve å tenke seg frem til hva alle andre tenker og mener og forsøke å tilfredsstille alle andre

”Jeg har ikke tid til behandling” 
Svar: Som en av våre klienter sa ”dette er en vinn-vinn situasjon, fordi ritualene mine tar like lang tid å gjøre som behandlingen. Om man fortsatt mener man har dårlig tid, så er medikamentell behandling kanskje lettere tilgjengelig? Om man ikke har tid så er problemet kanskje ikke så stort heller?

Mange andre eksempler kan nevnes også, men det viktigste er å prøve å analysere logisk tankene som holder personen tilbake.

I forhold til skyldfølelsen du kjenner er det naturlig. Man vil at sine nærmeste skal ha det bra og blir frustrert når ting ikke går slik. Spesielt frustrerende er det når et problem oppleves som utenfor vår kontroll (det er personen med tvangslidelse som selv må ta initiativ til å endre atferd). Flere opplever pårørendesituasjonen såpass slitsomt at vi anbefaler enkelte å oppsøke hjelp på egen hånd for å håndtere frustrasjonen og de negative tankene. Å snakke med andre i samme situasjon kan også være hjelpsomt. Ananke-møter er flott for dette.

Pårørende kan også gå i mange tankefeller, for eksempel:

”Det kommer aldri til å bli bedre”
Svar: Tvangslidelse er ofte episodisk, bedre perioder vil komme, behandling kan hjelpe, nyere behandlingsmetoder er alltids under utvikling. Behandling av tvangslidelse har store effektstørrelser sammenlignet med mange andre psykiske lidelser.

”Jeg må få han/hun til å bli kvitt tvangen” 
Svar: Man kan ikke endre andre, det man kan endre er sine egne reaksjoner på andre. Man må respektere andres valg og det betyr også å respektere valg vi tenker er negative for de.

”Han/hun kommer aldri til å oppsøke hjelp” 
Svar: Noen trenger lengre tid enn andre til å oppsøke hjelp, ofte ser vi at de som har hatt tvang lenge er utrolig lei av det og legger derfor ned veldig mye jobb i å bli kvitt tvangen – og klarer det!

Besvart av:  Psykolog Stian Solem

 
©2017 Ananke. All Rights Reserved.

Search