Spørsmål: Jeg er ei jente på 19 år. Jeg har problemer med å kommunisere med andre på min alder, vanskelig å bli kjent med nye mennesker. Jeg tør ikke ta kontakt med folk, blir redd av tanken på hva de tror om meg. Men det går fint når jeg prater med andre via Internett, finner på mye morsomt og interessant der, men når jeg møter dem, klarer jeg plutselig ikke å si noe for da tenker jeg at de syns jeg er dum. På samme måte er det når jeg er beruset av alkohol. Da har jeg liksom ingen grenser som hindrer meg i å prate. Men dagen derpå klarer jeg ikke å prate med dem, og jeg opplever det slik at jeg blir kalt overlegen og rar. Et annet problem jeg har er at jeg planlegger hvordan jeg skal reagere hvis noen i familien min dør i morgen. Som oftest ser jeg for meg at de dør i en trafikkulykke eller drept av voldsmenn. Jeg planlegger også hvordan jeg skal dø, om jeg skulle ha tatt selvmord, og hvordan avskjedsbrevet skal være. Jeg har ofte mareritt om at noe vondt skal skje med noen i familien, og at jeg ikke klarer å redde dem. På ungdomsskolen var jeg best i alt. Men på denne tiden begynte jeg å skade meg selv på armene. Foreldrene mine oppdaget dette og jeg følte at jeg hadde skuffet dem noe forferdelig. Det har gått dårligere og dårligere, og nå på slutten av videregående har jeg problemer med å henge med, karakterene har gått ned. Jeg har vanskeligter med å konsentrere meg om lekser, og av og til må jeg bare legge meg å sove et par timer før jeg prøver igjen. 

For ca en uke siden leste jeg en artikkel om depresjon og tvangstanker, og det fikk meg til å tenke på om det faktisk er en grunn til at jeg er som jeg er, eller om jeg bare er sånn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere hvilke problemer jeg har, for jeg vet jo ikke om jeg har depresjon eller tvangstanker, men akkurat nå tror jeg at det er tvangstanker ut fra artikkelen jeg leste. Det skremmer meg at jeg har hatt slike tanker hele livet mitt, og trodd det var helt normalt. Håper at dere kan hjelpe meg i min vanskelige situasjon.

Svar: 

Først har jeg lyst til å si, at jeg er glad for at du har lest den artikkelen, slik at du har fått hjelp til å tenke annerledes om det du opplever og ikke lenger trenger å tro at det er slik det skal være.

Sosial angst 

Det første du skriver er at du har vansker med å ha vanlig kontakt med andre ungdommer, unntatt via nettet eller med rus som hjelpemiddel. Det du her beskriver kaller vi ikke tvangstanker, men "sosial fobi". Det er en annen type angstlidelse enn tvang.

Det er vanlig at mange er mer eller mindre sjenerte i perioder av ungdomstida. Det pleier å variere med hvem man er sammen med og litt avhengig hvilke sammenhenger man er i. For mange av dem som har det slik, er det ikke uvanlig å bruke alkohol for å dempe angsten, så man tør og orker å være ute med venner. For de fleste blir slik sjenerthet noe bedre, når man blir mer voksen. For noen blir problemene varige og funksjonshemmende. Da er det lurt å be om hjelp for å få det bedre. Og det kan se ut som du er av dem som kanskje kan trenge litt hjelp for å komme ut av en negativ spiral som dette ofte blir.

Du beskriver at du har hatt dette problemet i flere år. Da er det ikke uvanlig at man kan bli ganske lei seg og mister selvtillit etter hvert. Man begynner å tenke mange negative tanker om seg selv, og tror fort at andre også tenker slik om en. Det stemmer som regel ikke. Man kan også bli deprimert hvis man mister håpet om å få det bedre framover i livet. Det er veldig slitsomt å ha det sånn. Å bli alvorlig deprimert kan føre med seg tanker om ikke å orke og leve mer og tanker om å gjøre slutt på livet selv. Da trenger man å få hjelp av lege eller psykolog for å komme ut av depresjonen så fort som mulig. Det er veldig psykisk slitsomt og smertefullt å være deprimert og ha angst. Det finnes hjelp for dette for de aller fleste så ikke nøl med å søke hjelp hvis du mener du er deprimert.

Når det gjelder sosial angst er det mange som sliter med det i ulik grad, både unge og voksne. Det er en av de vanligste former for angstlidelser vi har. Vi har relativt god behandling for den type psykisk problem i dag. Den best dokumenterte metoden vi kan bruke, er det vi kaller "kognitiv terapi". Dette går ut på å se på måten man tenker og opplever i forskjellige situasjoner som er problemfylte. Man ser på hvordan du og evt andre tolker det som skjer, og prøver å se om det er flere måter å se situasjonen og følelsene på. Det viser seg som oftest, at det er ulike måter å forstå en situasjon på. Mennesker med sosial angst har lett for å tolke situasjoner ut fra egne indre, negative bilder om seg selv og andre. Når man tolker det som skjer, utfra sitt eget indre bilde, hvor man stadig ser seg selv som mislykket, i egne og andres øyne, er det jo lett å forstå at man ikke orker eller våger å møte andre. Man trekker seg unna på ulike vis. Man kan unngå angsten for eksempel ved å bli hjemme, ved å bli stille og ikke si noe eller å bruke alkohol for å tørre osv.. Problemet med å bruke slike tiltak, er at man ikke får nye erfaringer. Da lærer du ikke at ting kanskje kan være anderledes enn det du først trodde det var. Behandling med kognitiv terapi består derfor i å utsette seg for situasjoner man er redd for, uten å gjøre de vanlige unngåelsene. Du kan observere deg selv og beskrive det som faktisk skjer uten å legge vanlige tolkninger til grunn. Så kan du sammen med noen (foreldre, terapeut osv) se på hvilke ulike måter du kan forstå det som skjedde på. Når man lærer seg å se på ting på flere måter, vil som regel følelsene også bli forskjellig, avhengig av hva man tenker. Man opplever som regel at det er nøye sammenheng mellom tanker og følelser.

Hvis man så prøver å gå inn i nye situasjoner, med andre tanker og handlinger enn man pleier, kan man kanskje få erfare nye ting om seg selv og andre! Prøv det.

Vi trenger alle å prøve forskjellige måter å møte utfordringer og problemer på. Og det lærer vi gjennom å leve livet vårt sammen med andre, som regel. For mange er det nødvendig å be om hjelp fra en kognitiv terapeut som kan veilede en helt konkret i forhold til de spesifikke problemer man har. Det vil jeg anbefale deg at du gjør hvis du ikke klarer å øve deg på egen hånd. Det er liten grunn til ikke å søke hjelp for dine problemer så snart du er klar for det, slik at du slipper å lide lenger enn nødvendig.

Selvskading 

Jeg vet ikke ut fra det du skriver, om depressive tanker eller angst vartilstede da du begynte å skade deg selv i ungdomsskolen, men jeg antar det. Noen skader seg selv på forskjellige måter som en løsning for å dempe psykisk smerte. Ut fra det du skriver om egne tanker og følelser forstår jeg at du må ha det mye vondt inni deg. Jeg kan bare anta at du skader deg for å lindre den indre psykiske smerten ved hjelp av det? Jeg anbefaler deg heller å søke hjelp til å finne andre og mer funksjonelle måter å løse dette på. Heldigvis er det mange følelsesmessige problemer vi kan få hjelp for i dag. Du kan f.eks i første rekke snakke med fastlegen, helsesøster eller PP-tjenesten på skolen din så kan de vurdere hvor du best kan få hjelp til problemene dine.

Tvangstanker Du forteller at du har indre bilder og drømmer som er vonde og som handler om å miste noen du antagelig er både glad i og avhengig av enda, slik som foreldrene dine. Du tenker også på hvordan du skal reagere hvis det skjer dem noe og hva du selv skulle gjøre hvis du skulle ta ditt eget liv. Det er ikke rart at du syns det er vondt og skremmende å ha slike tanker og du lurer på om dette er tvangstanker, slik du har lest om.

Det er ikke uvanlig med slike tanker i ungdomstiden. Ofte på grunn av at man ikke enda er sikker på om man kan klare seg på egen hånd. Mange opplever ting i livet som er vonde og vanskelige og ofte snakker man ikke med andre om sånne opplevelser hvis man ikke har lært å gjøre det hjemme. Mange er ikke vant til det. Det kan være god hjelp å dele slike tanker med noen man er trygg på. Da vil en ofte også få vite at mange andre kan ha det på samme måte i blant, og man blir ikke så alene med de vanskelige tankene og følelsene. Det er utrolig hvor mye det kan hjelpe bare å ha noen å si det til, forutsatt at den man snakker med lytter til en, og forstår det man opplever som vondt. Det er som regel ikke gode råd man trenger mest, ofte er det like bra å bli tatt i mot og hørt på.

Tanker om å miste noen man er glad i går ofte bort når man blir mer voksen og selvhjulpen. Men det er ikke slik for alle. Det er noen som får den type plagsomme tanker i en slik grad at de forstyrrer vanlige tanker og adferd i hverdagen. Der som man ikke klarer å skyve bort slike tanker når man holder på med andre ting, kan det være tvangstanker, sånn som du har lest om. Om dine tanker er av en slik karakter, kan jeg ikke si ut fra det du skriver, men det vil du også kunne få hjelp til å finne ut av, hvis du får hjelp av en terapeut. Dersom man har mange vonde og slitsomme tvangstanker over tid, vil man ofte utvikle noen typer tvangshandlinger også. Tvangshandlinger har som funksjon å få tvangstankene bort. Problemet er bare at dette ikke er en god løsning. Det hjelper som regel der og da, men er av kort varighet, Å bruke tvangshandlinger eller unngåelse av situasjoner som utløser tvang, har en tendens til å øke og forverre lidelsen på sikt. Det finnes behandling for dette i dag som kan hjelpe mange til å få det mye bedre eller bli helt bra i lange perioder i hvert fall.Jeg vil anbefale deg å ta dette opp med fastlegen eller en terapeut så fort som mulig. Da får du avklart om det er tvang du sliter med eller ikke og hva du i så fall kan gjøre for å få hjelp til det. Håper dette kan være litt til hjelp og en støtte til å ta problemene opp med noen.

Besvart av: Psykiatrisk sykepleier Erna Moen

©2017 Ananke. All Rights Reserved.

Search