• 9381 7441

Fanget i min egen kropp!

kunstterapi_inger_lise_110Ikke i min villeste fantasi hadde jeg drømt om at dette her bare var begynnelsen av et helvete som skulle vare i 5 år. 

Jeg fant ut at jeg ville male et bilde av meg selv.  Sakte, men sikkert begynte jeg etterhvert å få et naturlig forhold til kroppen min i tillegg til eksponering, en fantastisk opplevelse !!Jeg har da kommet "en god bit på veg" ! :) 

Inger-Lise har en sterk historie å fortelle. Hun bruker kunsten som terapi, noe som vi her på ananke.no setter stor pris på! På "Den kreative siden" finner du mange av hennes bilder. 

Read More


kunstterapi_inger_lise

 

“FANGET I MIN EGEN KROPP”

 De fleste av oss vil vel reagere med “en uhyggelig fornemmelse, “ når man hører ordet “kreft”.

Ordet “kreft”  ble ikke for meg  “bare en  uhyggelig fornemmelse,” det utviklet seg til ett mareritt som  jeg  verken kunne skrive, lese eller i det hele tatt høre om uten at det skapte en voldsom angst.

Hvor ofte har vi ikke hørt : “For og være på den sikre side, så skal man av og til sjekke brystene eller der andre farlige svulster kan komme til. Igjen vil nok de fleste av oss tenke på det som “ubehagelig”, tenk om man oppdager noe ……..

Ja, tenk om man oppdager noe…… det var akkurat der det begynte….

Det begynte med en liten nupp på halsen…. jeg ser meg i speilet kikker på denne utveksten, kjenner igjen og igjen, med ett slår det meg at dette kan være en farlig svulst, ordet kreft, dirrer i hodet mitt. Føler en voldsom lammelse, får panikk. Samme kveld ringer ei venninne av meg og spør om jeg har lyst til å dra på Gallerirunde. Det er noe jeg ellers hadde gledet meg til, men søren heller….. Jeg skal og må dra, dette skal ikke få ødelegge dagen min. Mannen min får roet meg ned, “det er sikkert bare   begynnelse til en  kvise”, sier han. Jeg drar til byen  for å treffe venninna mi, prøver å vise “mitt blide jeg“, maleriene går meg hus forbi det er ingenting annet enn denne utveksten som betyr noe for meg nå. Det er som en besettelse.
 
Dagene går og igjen står jeg foran speilet og kikker, men er det mulig……. Jeg har aldri følt en så enorm lettelse,  endelig kom beviset det var jo bare en kvise. Du “kjærkomne lille venn” det var som om jeg hadde fått livet i gave , jeg gråt av lettelse.

Ikke i min villeste fantasi hadde jeg drømt om at dette her bare var begynnelsen av et helvete som skulle vare i 5 år.

Dagene gikk med til å sjekke der alle farlige svulster kunne komme til,  t.o.m. tungen sjekket jeg. Min mor fortalte meg om ei hun kjente som hadde fått kreft i munnen. Det kunne likeså godt skje med meg . Jeg kunne stå ½ t med åpen munn og tungen ut for å sjekke kuler. Mitt sjekkested var på badet, låste døren etter meg for der kunne jeg stå å sjekke i ro og fred. Min familie lurte jo på hva jeg holdt på med.   Så bare ett lite spørsmål utenfor “er alt i orden der inne eller……” måtte jeg igjen sjekke på nytt.

Husker jeg ofte satt på verandaen og grublet og analyserte,    plutselig hører jeg naboen rope “Så du den ikke ??” “Jeg våknet med ett til, hva…… så hva da ? Altså , det var faktisk en elg som løp rett forbi også så du den ikke….. Heldigvis har jeg alltid hatt en god porsjon selvironi, så jeg kunne ikke annet enn å le, men etterpå ble jeg livredd.
 
Hva var det som var i ferd med å skje med meg, jeg var jo ikke lenger med. Husker godt dagen da min sønn fylte 12 år. Det skulle feires på Tusenfryd. Idet vi skulle dra, kastet jeg på meg en genser, en genser med flettet mønster. Som igjen skulle gi katastrofale følger. Jeg kunne ikke engang la hendene komme i nærheten av mønstret, for hvis jeg gjorde det, innbilte jeg meg at svulstene var så store at de stakk igjennom. Bare en liten fold ga meg stor angst.

Det var jo bare det som manglet, det skulle altså skje den dagen, av alle dager, på bursdagen til min sønn. Av med genseren igjen, sjekking av kuler. Jeg kjente den ene kulen etter den andre, var nå overbevist at  min siste time var kommet. Jeg så for meg begravelsen, kisten ble senket - livet var slutt……

Men livet gikk nå videre Jeg følte meg fanget i min egen kropp. Hvordan skulle jeg komme meg ut av det….. Jeg bestemte meg der og da at jeg aldri mer skulle ta på min kropp. Tenkte ofte hvor deilig det kunne være å bære en rustning. For da kunne jeg se meg selv i speilet (som jeg ellers hadde store problemer med) å ta på rustningen med begge hendene. Bare for å kjenne følelsen av å ha en kropp. Jeg trengte ikke å være redd, rustningen var et skjold mot alt jeg følte av farlige kuler, jeg hadde ikke mulighet til å kjenne dem.

Jeg begynte å skrive huskelapper også, t.o.m. inni hånden alt er ok. Gjerne med 3 streker under, som en ekstra sikkerhet. Alt ble skrevet i koder: a e ok. Måtte se på lappene og inni hånden flere ganger, det var jo tross alt bedre enn å oppdage nye kuler. Hver gang jeg skulle dusje, måtte jeg brette kluten i flere omganger. Var livredd for å komme i nærheten av noe jeg trodde var farlige kuler. Hvis jeg skulle være så uheldig å få et myggstikk, kunne jeg ikke klø meg med fingrene, brukte et håndkle.

På vinteren var det et helvete, jeg turte ikke for alt i verden å smøre inn kroppen med fuktighetskrem, derfor ble min kropp helt knusktørr, som igjen gjorde at jeg klødde overalt. Klø seg for meg, betydde at jeg brukte kanten på genseren eller samme hva, bare jeg ikke brukte fingrene.

Da jeg skulle legge meg å sove, la jeg alltid hendene mine pent til siden. Ofte tenkte jeg  hvor deilig det kunne være å ikke ha hender, eller rett og slett bare skru dem av, for da slapp jeg å komme i berøring med alt jeg trodde var farlig. Årene gikk og jeg slet meg igjennom dette marerittet.

En dag hadde vi  endelig fått oss pc., så nå skulle jeg til bunns i dette her. Jeg gikk inn på nettet og søkte etter tvangslidelser, kom til Anankes hjemmeside. Da gråt jeg, hvor har dere vært hen i hele mitt liv….. jeg som har følt meg så alene om å ha denne lidelsen.  Så nå satt jeg og leste om mennesker som slet med det samme som meg, dette var for godt til å være sant.  Jeg tok etterhvert kontakt, gikk på møter, fikk informasjon om hva slags behandling som hjelper for oss.  Begynte  hos Erna Moen på Gaustad Kompetansesenter.

Min første time hos Erna Moen, jeg skulle eksponeres, var livredd, vi starter allerede nå, sa hun. Start med og kjenne på halsen din, men ikke for å lete etter kuler. Med skjelvende fingre begynte jeg å ta på halsen min, en merkelig fornemmelse, jeg som ikke hadde klart å ta på halsen min på normal måte på 5 år.

Hva kjenner du…… myk hud…. Fortsett å ta på brystene dine, med begge hender. Aldri i livet, det tør jeg ikke. Langt om lenge tok jeg motet til meg, la forsiktig hendene på brystene, jeg skalv som et aspeløv jeg knakk fullstendig sammen, så kom gråten, det bare flommet over. Langt om lenge fikk jeg samlet meg, det eneste jeg igjen kjente var myk hud. Da timen var over, jublet jeg og ga Erna Moen en klem. Nå var jeg endelig i gang….

Jeg hadde aller helst lyst til å ta av meg alle klærne å løpe naken nedover gaten, å rope ut: “Se hva jeg kan, jeg kan ta på kroppen min igjen, hehe…..” I hvert fall , jeg følte en enorm befrielse.   Hele veien hjem satt jeg på trikk, båt og buss og kjente på halsen min, bare for å kjenne nydelig hud. Ordene til Erna Moen ga meg en ny måte å tenke på : “Ikke let etter kuler, bare føl og kjenn at det du tar på er myk hud.”

Da jeg kom hjem, tenkte jeg at nå var det bare å kaste seg ut idet. Så før jeg fikk sukk for meg, stod jeg i dusjen. Mitt skjold min trygghet, kluten var kastet for godt. Jeg kjente angsten tok tak i meg, nå eller aldri……. Mens jeg stod der, tenkte jeg igjen på ordene til Erna Moen, ikke let etter kuler, bare kjenn at det du tar på er myk hud… Jeg tok ett lett trykk på såpen. Begynte å såpe meg inn med bare hendene, med en merkelig, skummel samtidig god følelse. Jeg var rask, har vel aldri vært så rask noen gang før.

Da jeg skulle legge meg,  la jeg ikke hendene pent til siden. Jeg la dem på de stedene jeg alltid hadde vært redd for å ha dem. Jeg fortsatte videre å eksponere meg. Etter hvert som dagene gikk, merket jeg at alt ble lettere. Nå hadde jeg kommet såpass langt at jeg endelig kunne nyte en lang og deilig dusj, uten kluten  bare med hendene, jeg var ikke redd.

Nå i dag skulle jeg ønske at jeg kunne fortelle dere at jeg er fri fra hypokondertvangen, men det er jeg altså ikke. Joda, jeg har kommet ett godt stykke på vei. Takket være Erna Moen og ikke minst min kjære Geir, som hjelper meg til å forstå at jeg er nødt til å akseptere kroppen min. Så i dag kan jeg ta på kroppen min med hendene, men ikke for å lete etter kuler.

Som jeg har nevnt tidligere : For å være på den sikre side skal man av og til sjekke brystene eller der farlige svulster kan komme til. For  meg melder det seg fortsatt for mange falske meldinger og jeg blir igjen livredd.  Hvordan kan man kjenne forskjellen på fettkuler og farlige kuler. Det kan de kanskje fortelle meg, når jeg for første gang tar mot til meg og  får bestilt mammografitime, det er det som står igjen nå.

Jeg vil samtidig fortelle dere forskjellen på å være hypokonder og ha hypokondertvang. Er litt redd for å bruke ordet hypokondervang, men jeg velger å bruke det her, fordi jeg synes det er riktig for meg, med tanke på hvordan jeg opplevde all tvilen i forhold til kroppen min.

En hypokonder vil gjøre alt  for å få mest mulig informasjon  om hva som feiler han/henne. De oppsøker gjerne flere leger og leser alt de kommer over av det de tror feiler dem. Det trenger ikke å dreie seg om 1 sykdom, det kan gjerne være flere.

Jeg som har hypokondertvang, vil  gjøre det motsatte. Unngå all informasjon om alt jeg er redd for. Det som gikk igjen hos meg var ene og alene 1 sykdom, som i mitt tilfelle var Kreft. Bare lese om kreft eller gå til lege var i mine øyne livsfarlig, jeg tenkte det verste. Jeg ville/ville ikke vite, bare ha gode bekreftelser på at alt er greit fra mine nærmeste.

Min psykiater har sagt til meg at siden jeg har slitt med sjekke/kontrolltvang mesteparten av livet, kommer jeg nok aldri til å bli helt frisk. Videre sier han til meg at “ hvis du er flink til å eksponere deg, kan du klare å mestre livet, så det er helt opp til deg“.  Så målet mitt er en dag å  få øynene opp  og forstå at det er ingenting i livet som er sikkert, noe jeg er nødt til å overbevise meg selv om en dag uten og bli altfor redd.

Uansett  hva som   skjer  av all motgang jeg risikerer å møte på min vei, kommer i hvert fall min kunst alltid til å stå mitt hjerte nær, Min Trygghet, Mitt Skjold og ikke minst Min Terapi.

 

                          -Inger-Lise -

This website is protected by RSFirewall!, the firewall solution for Joomla!
©2018 Ananke. All Rights Reserved.

Search