• 9381 7441

Spørsmål:

Jeg har to sønner, en på seks, og en på snart fem. Jeg gråter meg i søvn hver kveld, fordi jeg ikke klarer å få ut av tankene at han kanskje en gang skal bli misbrukt seksuelt. Jeg drømmer om dette om natten, og syns det er helt forferdelig å måtte se overgriperen i øynene hver natt(overgriperen varierer). Det er grusomt å se de triste, skuffende og uforstående øynene til sønnen min hver natt i søvne. Det er jo akkurat som en virkelighet!..

Så har jeg jo dårlig samvittighet fordi at jeg ikke tror noe sånt kan skje med min eldste sønn. Er jeg liksom ikke like glad i han, kanskje?

Jeg vet at disse tankene er teite, og at det er ingenting jeg kan gjøre fra eller til for om overgrep evnt kommer til å skje, men jeg får ikke tankene bort! Jeg prøver å fortelle begge guttene om "de klassiske reglene"; ikke bli med noen du ikke kjenner, ikke ta imot noe fa en fremmede... Men den minste tror han bare kan springe bort fra vedkommende, eller fekte han med sverdet sitt.. Jeg har så panikk for dette.. I oktober reiser vi til syden, og jeg er så redd for at han skal bli bortført, og at jeg aldri skal få se han igjen. Jeg har vurdert det verste, og kommet fram til, om dette høres aldri så stygt ut, at hvis han eller den eldste skulle bli bortført, så håper jeg de blir drept i forhold til å bli misbrukt om og om igjen, og kanskje solgt som sexleketøy.. For blir du misbrukt, så er du i realiteten levende død.

Jeg har ikke tid til å sitte med disse tankene, og er klar over at det er helt idiotisk av meg å tenke på det, men det går liksom ikke bort.. Jeg er student ved universitetet, og har ikke kapasitet i hjernen til å tenke både på det og på en evntmishandling. Og jeg har dårlig samvittighet overfor mannen min som sier at hvis jeg fortsetter med disse tankene, så vil jeg bli overbeskyttende, og ikke tillate barna omgang med andre, at det vil ende med at jeg ødelegger livene deres.. Og det er jo nettop det jeg ikke vil... Det blir en ond sirkel, dette her..

Jeg beklager at det ble sånn en lang mail, men tenkte kanskje du måtte ha litt info rundt, slik at du kan forstå problemet bedre..

Svar: 

Du har det virkelig tøft skjønner jeg utfra din email. Samtidig ser det ut til at du sannsynligvis har ressurser til å klare å takle disse problemene. Noe enkelt råd synes jeg ikke man kan gi for dette siden problemet ser ut til  gripe inn i livet til hele familien. Jeg synes at du og din mann bør oppsøke hjelp gjennom studentenes helsetjeneste for å ha noen til å dele disse problemene med. Jeg er enig at du ikke bør sitte med disse tankene alene. Derfor er det viktig at du eller helst både deg og din mann får noen å snakke med om dette. Jeg beklager hvis jeg ikke kan være mer konkret, men jeg synes dere trenger mer emosjonell støtte nå enn intellektuelle løsninger. Det kan være en trøst at slike tvangstanker rammer som regel menneskene som er meget glad i sine barn og ville dem det beste i livet. Å oppsøke hjelp vil være den beste måten å bidra til en trygg oppvekst for dine barn.

Besvart av: Psykolog Patrick Antony Vogel

This website is protected by RSFirewall!, the firewall solution for Joomla!
©2018 Ananke. All Rights Reserved.

Search