• 9381 7441

Spørsmål:

Jeg har en datter på snart 12 år som fikk diagnosen OCD i fjor sommer. Mitt spørsmål er om det kan være sannsynlig at hun kan ”vokse dette av seg”? Så på hjemmesiden deres at OCD bl.a. kan skyldes mangel på et stoff i hjernen (serotonin) – er det i så fall noe man kan påvise ved undersøkelser? (sjekke om det er riktig diagnose hun har fått). Har dere noe råd/tips ang medisinering av en så ung jente – er det å anbefale så lenge hun fungerer bra (så langt) på andre arenaer? Hun er klar på det selv at hun tar det ut (fysisk og verbalt aggressiv + lyder, tanker, handlinger) der hun er tryggest; dvs hjemme, men hun viser det også for nære venninner osv. når de er hos oss. Og hvis dere har noe mer tips/råd utifra mine beskrivelser, er jeg takknemlig.

Det har vært tøffe og vanskelige år både for henne og oss rundt henne.  Hun hadde sagt at å ha det slik ”var den verste gaven Gud kunne ha gitt henne”.  Vi har nå fått plass ved BUP’s Familieenhet på der vi bor i 4 uker fra 21. mai. Dit skal både min mann (ikke biologisk far), Anna og jeg.

Når hun gikk hos psykolog ved BUP, opplevde vi at hun bare at hun ble verre og verre – til slutt et monster. Hun ble utredet for medisinering, men barnepsykiater mente hun ikke skulle ha.

Hennes tvang har bestått av ”ryddemani”, i tillegg til at hun har hatt store eksplosjoner, som har virket som lyn fra klar himmel. Hun har reagert på stemmer, lyder (vi har nå på radioen under måltider), spesielt ved spising, hvordan jeg har sett ut om morgenen, klær osv. Det meste, som har variert noe opp igjennom årene. Hun uttrykker selv at hun får ”tanker”; at hun må gjøre/si ting. Og at hun ikke ”vil” bli kvitt ryddingen sin. Hun forklarer lydene, som haier som spretter opp i hjernen hennes. Hun har flere ganger uttrykt at hun ønsker å drepe meg. Hun har sagt at hun har vært djevelen osv., men det er ca 1 år siden sist nå.

Hun fikk mensen i fjor, rett etter fylte 11 år. Vi avsluttet behandling hos psykolog ved BUP i november i fjor. Hun har siden da vært hos kinesolog. I hvert fall har hun vist en del endringer siste tiden; hun rydder mindre, er mer ”positiv”; hun sier mye mer hyggelige ting til oss (”er glad i” osv.). Og det er mye lengre mellom utbruddene/eksplosjonene hennes. En periode var det gjerne 2-3 om dagen. Uansett virker det som om hun kontrollerer mye. På skole og fritidsaktiviteter fungerer hun tilsynelatende fint. Hun har vært involvert i 2 mobbesaker (hun var mobber) i 2. og 4. klasse, tror jeg. Ellers er hun veldig populær på skolen (hun hører til ”de kule jentene”, og mange gutter er forelsket i henne. Ellers gjør hun det bra i sport. Flink i bl.a. håndball. Hun er et typisk konkurransemenneske, som hater å tape.

Svar:

Du beskriver en svært vanskelig situasjon for både datteren din og for familien. Jeg ser også at dere nå er midt i et nytt behandlingstilbud og jeg ønsker ikke å gripe inn i dette på noen måte. Likevel noen generelle kommentarer til dine spørsmål:

Det er dessverre lite grunnlag til å forvente at ho ”vokser av seg” OCD, men det kan være variasjoner over tid med hensyn til hvordan problemene framstår. Ho er også i en alder preget av store endringer (pubertet) som også vil virke inn på hvordan hennes OCD arter seg. Det er derfor grunn til å forvente at de vanskelige periodene dere har vært gjennom kan bli bedre, men slik du beskriver situasjonen bør dere helt klart opprettholde en behandlingskontakt. Dette fordi uten adekvat behandling, er prognosen relativt dårlig (OCD vedvarer oftest), men også fordi det å leve i en situasjon hvor OCD dominerer den daglige tilværelsen vil kunne forstyrre den normale utviklingen til barn og ungdom slik at man lett kan få tilleggsproblemer.

Du spør videre om undersøkelser av serotonin nivået i hjernen kan brukes til å stille riktig diagnose. Dette er dessverre ikke mulig. Slike undersøkelser er brukt i forskning på grupper av mennesker for å undersøke forskjeller på gruppenivå, men kan pr.idag ikke brukes som diagnostisk metode for å slå fast om en enkelt person har OCD eller ikke.

På spørsmålet ditt om medisinering av ”en så ung jente”, vil jeg presisere at jeg er psykolog og ikke lege. Du sier også at barnepsykiater har vurdert dette og mener at det ikke er grunnlag for medisinering. Jeg vil likevel på generelt grunnlag, på basis av forskning og kliniske erfaringer, presisere at hennes alder ikke representerer noen innvending mot medisinering. Medisiner har en dokumentert effekt på OCD, også hos barn, men dette må vurderes individuelt på basis av en helhetsvurdering av vanskene. I dette inngår også en vurdering av alvorlighetsgraden ved vanskene (i hvor stor grad hennes daglige fungering forstyrres) og hvilken effekt man oppnår ved andre behandlingstiltak. Dersom situasjonen som du beskriver (som jeg oppfatter som alvorlig) fortsetter uendret til tross for ulike behandlingsforsøk hos psykolog og på familieavdeling, bør kanskje dette spørsmålet tas opp igjen til ny vurdering. Det er likevel viktig å se på medisiner som et tillegg til andre tiltak, ikke som en erstatning for andre tiltak.

Du beskriver videre en rekke situasjoner og opplevelser som er svært sterke og som gjør meg usikker på om det kan være tilleggsproblemer (utover ”bare” OCD). Du beskriver blant annet at ho lager lyder (som ho beskriver som haier som spretter opp), og at ho kan ha eksplosjoner, har deltatt i mobbing, at ho kan være fysisk utagerende, at ho noen ganger ønsker å drepe deg og at ho opplever seg som djevelen. Jeg vil tro det er disse tingene du tenker på når du noen ganger opplever henne som et ”monster”.

Min kommentar til dette er at selv om man har OCD, kan man også samtidig ha mange andre problemer, og det er viktig at man ikke overfokuserer OCD og overser andre vansker. Ut fra det du beskriver kan man få inntrykk av om ho har mye aggresjon og at dere har utviklet et samspill (du skriver ikke så mye om far) hvor dette synes å være mye preget av aggressive følelser og frustrasjon. Jeg antar at det også kan være slike vurderinger som ligger til grunn for tilbudet om familieopphold, og jeg håper sterkt at dette oppholdet blir konstruktivt for dere alle. Også når vi tenker behandling for OCD hos barn, ser vi det som svært viktig at familien får en aktiv rolle i behandlingsopplegget. Bakgrunnen for dette, er at familien ofte blir involvert og dradd inn i barnets tvang og at dette over tid resulterer i en situasjon hvor familien blir sittende med følelser av hjelpeløshet, frustrasjon, bebreidelser, sinne og aggresjon. Både klinisk erfaring og forskning viser at dette forverrer tvangen og medfører dårligere prognose. Det er viktig å presisere at verken familien eller barnet kan bebreides for at dette skjer, men at det heller er kvaliteter ved selve tvangen som medfører at dette lett vil kunne skje. Slike samspill hvor familien blir involvert i barnet sin tvang er svært uheldige og lite konstruktive, og man bør arbeide systematisk for å komme ut av dette som en del av det totale behandlingsopplegget.

Du skriver også at datteren ble dårligere når ho gikk til psykolog og at ho ble bedre når ho gikk til kinesolog. Det er viktig å være oppmerksom på at OCD svært ofte varierer, dvs. at det kan være gode og dårlige perioder og at vi ser på OCD som en forstyrrelse som lett påvirkes av stress og andre belastninger. Derfor kan man lett trekke en slutning om at ho ble dårlig fordi ho gikk hos en ”dårlig” psykolog eller at psykologisk hjelp ikke er bra for henne. Og motsatt for kinesolog. Problemet med dette er at det kan resultere i manglende stabilitet også i behandlingskontakten. Jeg vil hevde at sannsynligheten er stor for at den dårlige utviklingen i psykolog-perioden og den gode utviklingen i kinesolog-perioden, skyldes egenskaper ved OCD heller enn de to behandlingene eller behandlerne, og at dere sannsynligvis vil oppleve slike skiftninger og variasjoner også i framtiden. Dette er også en måte å tenke på som dere bør bruke på datteren deres og hennes problem. Når du f.eks. sier at ho til slutt var ”et monster”, ville jeg heller sagt at ”tvangen (eller OCD’en) var som et monster”. Det ville sannsynligvis reflektere mye bedre hva jenta selv opplever, for ho vil sannsynligvis noen ganger kunne oppleve seg som overmannet av ”et monster” (ikke at ho er et monster), og jeg leser også mellom linjene i det du skriver at dette slett ikke er en jente som kan beskrives som et monster. 

Besvart av: Psykolog Robert Valderhaug

This website is protected by RSFirewall!, the firewall solution for Joomla!
©2018 Ananke. All Rights Reserved.

Search