• 9381 7441

Spørsmål: 

Vi er foreldre til en datter på 12 år som har tanker om at alt som har med skolen å gjøre, gjør henne og hennes omgivelser skittent. Dette har utspring i en hendelse på skolen.Dette gjør at hun også mener hele sitt nærmiljø er skittent pga av skolevenner osv og må vaske seg/ skifte klær/vaske klær for å bli ren.

Dette er helt klart et tilfelle av barn og OCD og vi er til behandling ved BUP kontoret i vårt nærmiljø.Terapeutene vi er i kontakt med har sagt de ikke har vært borte i en slik sak før, og har heller ikke klart å skaffe seg noen referanser. Dette gjør oss foreldre super usikre på om opplegget de har presentert for oss er godt nok. De utøver kognitiv terapi samt eksponerings terapi, og vi har undret oss mange ganger over timene vi har vært til stede i.  

Vi synes de har engasjert seg alt for lite i selve det som har med eksponering å gjøre, vi føler heller at de har lagt den oppgaven over på oss som foreldre. Dette har vi sagt må være helt galt. Har du noen erfaringer å dele med oss, særlig det som har med eksponering  mot skumle ting å gjøre? Er eneste stedet å henvende seg til, det lokale BUP kontor i vårt område?

Svar:

Til spørsmålene om BUP og mangelfull erfaring: Behandling av OCD hos barn vil i de fleste tilfeller være en oppgave for spesialisthelsetjenesten, dvs. BUP. Det er derfor fint at dere har fått et tilbud der. Jeg synes også det er fint at terapeutene er åpne på sin mangel på erfaring med slike saker. De er ikke alene om det. En undersøkelse som vi gjorde for noen år siden viste at de fleste terapeutene i BUP hadde erfaring fra mindre enn 5 OCD saker, selv med lang (10 års) klinisk erfaring, og mange vil ikke ha erfaring med OCD i det hele tatt.

Årsakene til dette er mange. Noe av bakgrunnen er at mange barn/unge med OCD er flau og tildekkende på vanskene sine og ofte vegrende på å søke behandling, noe som bidrar til at  OCD er ganske lavfrekvent i BUP. Mange BUP'er vil ha bare 3-5 OCD saker pr. år, og det vil selvsagt da være vanskelig å opparbeide erfaring for den enkelte terapeut. Derfor er det et godt utgangspunkt at deres terapeuter er åpne på dette. Når det gjelder referanser, så er den mest brukte behandlingsmetoden på barn/unge beskrevet detaljert i en bok av John March og Karen Mulle: Tvangslidelser hos barn og unge, Gyldendal, 2002.

Et av grunnprinsippene i behandling av OCD hos barn/unge er eksponering og responsprevensjon, dvs. at man systematisk og gradvis oppsøker/utsetter seg for angstprovoserende situasjoner (eksponering) uten at gjør bruk av tvangshandlinger eller ritualer (responsprevensjon). For deres datter ville dette bety at man forsiktig, gradvis og systematisk oppfordret henne til å oppsøke situasjoner som påførte henne opplevelsen av "skitt", samtidig som hun stoppet tilhørende tvangshandling som vasking/skifte av klær. Dette behandlingsprinsipper er enkelt, men kan noen ganger være vanskelig å gjennomføre, særlig når man ikke har erfaring fra denne måten å arbeide på. Dette fordi man ber barnet om å sette seg i situasjoner som framkaller relativt sterk angst/ubehag. Dersom man skal lykkes med slik behandling, vil man være helt avhengig av et svært godt og tett samarbeid mellom barnet, foreldrene og terapeut hvor alle tre parter jobber sammen mot felles mål.

Det dere skriver om at dere er "superusikre" på om behandlingen er rett, er derfor ikke bra og det kan høres ut som både dere og terapeutene er usikre. Jeg får derfor tanker om at dere sammen med terapeutene burde bruke mer tid på å etablere en felles plattform og felles forståelse å jobbe utfra hvor dere kan være trygge på at det dere gjør vil være til hjelp for jenta. Dersom jenta skal være i stand til å stå imot tvangen, vil ho ha behov for mye støtte og hjelp både fra dere som foreldre og fra terapeutene. Hva som skal være foreldre sin rolle i behandling av OCD vil variere fra sak til sak og bør drøftes og avtales i hver enkelt sak, men generelt vil foreldre ha en svært viktig rolle i slik behandling, særlig hos yngre barn. Dette bl.a. fordi foreldre ofte vil bli involvert i tvangssymptomene som f.eks. at de må vaske klær, hele tiden ha rene klær, komme med forsikringer om at ho er ren osv., og all erfaring viser at slik involvering bidrar til å skape mer problem enn det løser.

Besvart av: Psykolog Robert Valderhaug

This website is protected by RSFirewall!, the firewall solution for Joomla!
©2018 Ananke. All Rights Reserved.

Search