• 9381 7441

Pårørende



Hvordan motivere og hjelpe en i familien som har tvangslidelse?

Spørsmål: 

En av mine søsken har i flere år vært plaget med OCD. Det siste året har det blitt verre og verre med blant annet telling om og om igjen. Jeg er den personen som han har mest tillit til, og som kanskje kan påvirke hans valg i å ta imot behandling. Det er helt klart at han må få behandling for dette nå i og med at han har en veldig dårlig livskvalitet pga dette. Hvordan kan jeg motivere han til å ta imot behandling? Hvordan kan jeg hjelpe ham, i det hele tatt? Jeg er nok også den personen i familien som er mest tålmodig med han men jeg merker at jeg ogå har grenser for hvor mye jeg orker-og da har jeg helt forferdelig skyldfølelse når jeg tenker at dette orker jeg ikke idag. Hvordan takler man det som pårørende?

Svar: 

Spørsmålet ditt er representativt for veldig mange pårørende. Jeg vil ikke anbefale at man som pårørende plutselig begynner å introdusere overraskende eksponeringer eller ”mase” om at personen må frastå fra sine ritualer. Personen med tvangslidelsen må selv ta avgjørelsen om når og hvordan man vil endre sin atferd, men pårørende er en viktig ressurs både i tiden frem mot å ta avgjørelsen og ved oppstart av behandling. Når man går inn i et behandlingsopplegg er det vanlig å inkludere pårørende for å avtale hvordan man skal få mest ut av behandlingen. Et av de viktigste punktene er da å sette klare regler for når og hvordan pårørende skal håndtere brudd på reglene for ritualer og eksponering. Personen med tvangslidelse bestemmer selv i samråd med terapeuten og pårørende om hvordan dette skal gjøres.

Før man har kommet dit hen kan følgende punkter være til hjelp:

Sett opp en fordel og ulempe liste om det å ha tvang eller å starte med behandling. Gjerne vektlegg de ulike punktene på en skala fra 0-100 og oppsummer etter hvert. Bruk litt tid på å lage listen. Noen av punktene på denne listen kan være de plagene dere som pårørende opplever i forhold til tvangen. Etterpå diskuter hva poengsummene dere kommer frem til betyr for fremtiden.

Denne type liste kan for eksempel se slik ut:

Åpne dokument

Forsøk å utforske hva som holder han/hun igjen fra å oppsøke behandling. Mest sannsynlig kan det være en del ”tankefeller” man går i som kan justeres med alternative tanker, for eksempel:

”Behandling funker ikke på meg”
Svar: Hva slags bevis har han/hun for det? Hos oss har 3,7% rapportert å ha litt positiv forandring, 18,5% ganske mye positiv forandring, 37,0% mye positiv forandring og 25,9% svært mye positiv forandring.

”Jeg har prøvd behandling tidligere og det gikk dårlig”
Svar: Dette skjer med flere, men man lærer av tidligere behandlingsforsøk slik at man unngår å gå i de samme fellene igjen. Mange hos oss har hatt uttallige tidligere forsøk før de ble kvitt tvangen. Kanskje har man også fått feil behandling?

”Jeg skammes over å gå i behandling”
Svar: Det er ingen skam å gå i behandling lengre, en stor andel av befolkningen gjør det. Og om man skulle bry seg om at andre mener noe negativt om det, så får det bli deres problem. Det blir et slitsomt liv om man skal prøve å tenke seg frem til hva alle andre tenker og mener og forsøke å tilfredsstille alle andre

”Jeg har ikke tid til behandling” 
Svar: Som en av våre klienter sa ”dette er en vinn-vinn situasjon, fordi ritualene mine tar like lang tid å gjøre som behandlingen. Om man fortsatt mener man har dårlig tid, så er medikamentell behandling kanskje lettere tilgjengelig? Om man ikke har tid så er problemet kanskje ikke så stort heller?

Mange andre eksempler kan nevnes også, men det viktigste er å prøve å analysere logisk tankene som holder personen tilbake.

I forhold til skyldfølelsen du kjenner er det naturlig. Man vil at sine nærmeste skal ha det bra og blir frustrert når ting ikke går slik. Spesielt frustrerende er det når et problem oppleves som utenfor vår kontroll (det er personen med tvangslidelse som selv må ta initiativ til å endre atferd). Flere opplever pårørendesituasjonen såpass slitsomt at vi anbefaler enkelte å oppsøke hjelp på egen hånd for å håndtere frustrasjonen og de negative tankene. Å snakke med andre i samme situasjon kan også være hjelpsomt. Ananke-møter er flott for dette.

Pårørende kan også gå i mange tankefeller, for eksempel:

”Det kommer aldri til å bli bedre”
Svar: Tvangslidelse er ofte episodisk, bedre perioder vil komme, behandling kan hjelpe, nyere behandlingsmetoder er alltids under utvikling. Behandling av tvangslidelse har store effektstørrelser sammenlignet med mange andre psykiske lidelser.

”Jeg må få han/hun til å bli kvitt tvangen” 
Svar: Man kan ikke endre andre, det man kan endre er sine egne reaksjoner på andre. Man må respektere andres valg og det betyr også å respektere valg vi tenker er negative for de.

”Han/hun kommer aldri til å oppsøke hjelp” 
Svar: Noen trenger lengre tid enn andre til å oppsøke hjelp, ofte ser vi at de som har hatt tvang lenge er utrolig lei av det og legger derfor ned veldig mye jobb i å bli kvitt tvangen – og klarer det!

Besvart av:  Psykolog Stian Solem

 

Sliten av å ha tvangslidende i familien

Spørsmål: 

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg har en mann med sosial angst, panikkangst og tvangstanker eks: brødet skal ligge på rett måte når man skjærer i det? Han våkner om morgenen og begynner å tenke hvordan han skal stå opp av sengen, om han skal kle på seg først, hvordan han skal gå ut på badet, og hvordan han skal sette seg på toalettet, til alt han skal gjøre er det en nøyaktig utredet plan, og kommer man ut av det mønsteret som han har lagt opp blir han sint og fustrert.

Han tenker hele sin våkene tid, alt skal være perfekt, og så har han en kone som var impulsiv, full av liv, men som nå er langt nede i hans verden hvor alle ser på oss at vi er gale, eller når vi er ute så kan men ikke prate for da oppdager folk at vi er alt annet en perfekte, best å være i vår egen lille verden.

Han gjør det forresten bra på jobben, foruten at han hele tiden ikke synes han gjør en bra nok jobb. Han går i kognitiv terapi, og brukte Cipralex, men han bliraggresiv av de å har sluttet på egenhånd, han har lite tiltro til sin lege og mener selv at det ikke er noe som feiler han. Jeg som hans kona vet ikke hva jeg skal gjøre, og er redd jeg selv blir gal av dette, det er så lite info for oss som står på den andre siden av gjerdet, hva kan vi gjøre?jeg har selv blitt deprimert av dette, og jeg klarer ikke hjelpe han, vil nødig gå fra min mann, vil bare finne en løsning for oss.

Svar: 

Behandlingsapparatet er i hovedsak tilpasset personer som selv har en sykdom, selv om det selvsagt er flere som har behov for hjelp! Det blir gjort lite for å forebygge sykdom, og lite for å hjelpe dem som lider under andres sykdom. Desverre.

Når en person har OCD er det vanligvis mange flere som blir rammet. Dette kan være ektefelle eller barn. Det kan være venner og andre som bryr seg om den som har lidelsen. Vanligvis er det for denne gruppen vanskelig å få hjelp, før en selv utvikler en lidelse. Jeg skal her forsøke å si litt om noen av temaene du tar opp, og som jeg vet har ha stor betydning for mange som er pårørende til pasienter med OCD.

1. Tilgangen til informasjon om lidelsen er alt for liten. Som resultat av dette bebreider mange pårørende seg selv. De tror ofte at de har skyld i at noen man er glad i har fått lidelsen eller ikke blir frisk fra den. Mange opplever skyld, skam eller ansvar. Mange opplever også at de ikke kan snakke med venner og kjente fordi de er redd for å såre den som har OCD. Gjennom dette mister de en god mulighet for støtte og råd. Ved å øke innsatsen muligheten for informasjon og sosial støtte ville mange pårørende fått det mye bedre!

2. Mange er også usikre på hva de skal gjøre når en person man er glad i har OCD og krever at også de skal følge reglene forbundet med tvangshandlinger. Mange følger disse reglene for å unngå konflikt og fordi man ønsker å hjelpe så den med OCD ikke skal ha det vondt. Dette er et mønster mange trenger hjelp for å bryte.

3. At pårørende har lyst til å bidra i kampen mot OCD kan være en stor ressurs, men det finnes i dag lite informasjon eller hjelp tilgjengelig som viser hvordan man best kan hjelpe. Ved å øke innsatsen på dette feltet vil mange både pasienter og pårørende kunne få det betydelig bedre.

4. Mange opplever at belastningene forbundet med å være pårørende er så store og er redd for selv å bli syk av dette. Mange trenger hjelp til å ta vare på seg selv og sine behov, fordi disse igjen og igjen blir satt til side på grunn av OCD-lidelsen.

5. Noen opplever at de er fanget i et forhold de ikke lengre ønsker å være i, og opplever dårlig samvittighet for dette. Det er viktig at pårørende kan få støtte i prosessen der de finner frem til hvor ens grenser går for. Jeg er klar over at dette er et veldig følsomt tema. På den ene siden ønsker man å støtte den som har en fæl lidelse, men det finnes grenser for hvor langt man kan gå i å støtte. Det burde være tilbud om støtte og hjelp for alle som møter slike utfordringer.

Jeg er fullt klar over at mine svar er utilstrekkelige, men håper å bidra til at disse temaene blir tatt opp! Gjennom dette kan kanskje flere bidra slik at enda bedre svar og tilbud kan utvikles. Håper virkelig at vi på sikt kan bli flinkere, forbedre og utvide tilbudet for pårørende!

Det er mulig å arbeide politisk og mot behandlingsapparat. Det bør bevilges mer ressurser til dette arbeidet, men dette kommer ikke til å skje dersom ingen tar opp kampen og viser hvor stort behovet for dette er!

Som pasientorganisasjon kan Ananke gjøre mye. Det kan opprettes pårørende grupper, det kan søkes om midler til å utvikle bøker ogkursmateriell . Dersom det er  mange som ønsker å gjøre en innsats på dette området tror jeg vi kan nå langt!

Besvart av: Psykolog Bjarne Hansen

Problemer med å tåle familien ved OCD

Spørsmål: 

Jeg lider av mye tvangstanker og en god del tvang, men det er tvangstankene mine som styrer hele mitt liv. Det jeg lurte på er om det er vanlig at man ikke tåler sin egen familie når man har tvangstanker?

Jeg er 52 år og har 3 voksne barn, men jeg får fryktelig angst hvis barna kommer på besøk og så detter jeg i depresjon og begynner å gråte. Det samme gjelder min kone også. Jeg får mye angst når hun kommer hjem fra arbeid, men det som er verst er hvis hun skal gjøre noe hjemme, så fyker angsten opp med en gang, så jeg tåler ikke at det blir gjort noe hjemme som skaper lit rot i systemet mitt.

Svar: 

OCD rammer ikke bare den som har lidelsen, men også denne personens forhold til andre, spesielt personer man står nært. Det er med andre ord ikke bare en person som lider, men oftest hele familier. Mange får problemer fordi systemet av tvangshandlinger krever overdreven orden eller renslighet, som verken gir mening for andre eller er mulig å gjennomføre. Resultatet blir ofte angst, sorg/ depresjon, konflikter eller sosial isolasjon. Eller slik som du beskriver det; at man ikke tåler sin egen familie.

Mange OCD-pasienter har tvangstanker knyttet til å skulle skade eller forgripe seg på personer man er glad i, ofte familiemedlemmer. Pasienter med OCD feiltolke ofte slike tanker som tegn på at man faktisk kan komme til å utføre slike handlinger, og synes derfor at det er vanskelig å forholde seg til de aktuelle familiemedlemmene.

Det har til nå blitt alt for lite fokusert og forsket på hvordan man bedre kan hjelpe pasienter med de sosial konsekvensene lidelsen innebærer. Det har også blitt for lite fokusert på hvordan man bedre kan hjelpe pasientens pårørende. Ananke samarbeider med fagmiljøet i Trondheim for å utvikle prosjekt og behandlingstilbud knyttet til disse problemstillingene.

I et slikt tilbud vil det bli lagt til rette slik at pårørende får bedre informasjon om lidelsen og hvordan man mest hensiktsmessig kan ta hensyn til pasienten. Gjennom dette kan man unngå konflikter som kommer som resultat av mangel på kunnskap og fornuftig tilrettelegging. Det vil også bli lagt vekt på å vise pårørende hvordan de bedre kan legge til rette slik at pasienter øker troen på og motivasjonen for behandling. I tillegg til dette vil det fokuseres på hvordan pårørende bedre kan ivareta egne behov og sette grenser slik at de i minst mulig grad blir ”dratt inn i pasientens system”.

Ved at pårørende får bedre hjelp vil også pasienter som i dag sliter med dårlig samvittighet for konsekvensene lidelsen har får personer man er glad i, få det bedre.

Besvart av: Psykolog Bjarne Hansen


This website is protected by RSFirewall!, the firewall solution for Joomla!
©2019 Ananke. All Rights Reserved.

Search