• 9381 7441

Spørsmål: 

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg har en mann med sosial angst, panikkangst og tvangstanker eks: brødet skal ligge på rett måte når man skjærer i det? Han våkner om morgenen og begynner å tenke hvordan han skal stå opp av sengen, om han skal kle på seg først, hvordan han skal gå ut på badet, og hvordan han skal sette seg på toalettet, til alt han skal gjøre er det en nøyaktig utredet plan, og kommer man ut av det mønsteret som han har lagt opp blir han sint og fustrert.

Han tenker hele sin våkene tid, alt skal være perfekt, og så har han en kone som var impulsiv, full av liv, men som nå er langt nede i hans verden hvor alle ser på oss at vi er gale, eller når vi er ute så kan men ikke prate for da oppdager folk at vi er alt annet en perfekte, best å være i vår egen lille verden.

Han gjør det forresten bra på jobben, foruten at han hele tiden ikke synes han gjør en bra nok jobb. Han går i kognitiv terapi, og brukte Cipralex, men han bliraggresiv av de å har sluttet på egenhånd, han har lite tiltro til sin lege og mener selv at det ikke er noe som feiler han. Jeg som hans kona vet ikke hva jeg skal gjøre, og er redd jeg selv blir gal av dette, det er så lite info for oss som står på den andre siden av gjerdet, hva kan vi gjøre?jeg har selv blitt deprimert av dette, og jeg klarer ikke hjelpe han, vil nødig gå fra min mann, vil bare finne en løsning for oss.

Svar: 

Behandlingsapparatet er i hovedsak tilpasset personer som selv har en sykdom, selv om det selvsagt er flere som har behov for hjelp! Det blir gjort lite for å forebygge sykdom, og lite for å hjelpe dem som lider under andres sykdom. Desverre.

Når en person har OCD er det vanligvis mange flere som blir rammet. Dette kan være ektefelle eller barn. Det kan være venner og andre som bryr seg om den som har lidelsen. Vanligvis er det for denne gruppen vanskelig å få hjelp, før en selv utvikler en lidelse. Jeg skal her forsøke å si litt om noen av temaene du tar opp, og som jeg vet har ha stor betydning for mange som er pårørende til pasienter med OCD.

1. Tilgangen til informasjon om lidelsen er alt for liten. Som resultat av dette bebreider mange pårørende seg selv. De tror ofte at de har skyld i at noen man er glad i har fått lidelsen eller ikke blir frisk fra den. Mange opplever skyld, skam eller ansvar. Mange opplever også at de ikke kan snakke med venner og kjente fordi de er redd for å såre den som har OCD. Gjennom dette mister de en god mulighet for støtte og råd. Ved å øke innsatsen muligheten for informasjon og sosial støtte ville mange pårørende fått det mye bedre!

2. Mange er også usikre på hva de skal gjøre når en person man er glad i har OCD og krever at også de skal følge reglene forbundet med tvangshandlinger. Mange følger disse reglene for å unngå konflikt og fordi man ønsker å hjelpe så den med OCD ikke skal ha det vondt. Dette er et mønster mange trenger hjelp for å bryte.

3. At pårørende har lyst til å bidra i kampen mot OCD kan være en stor ressurs, men det finnes i dag lite informasjon eller hjelp tilgjengelig som viser hvordan man best kan hjelpe. Ved å øke innsatsen på dette feltet vil mange både pasienter og pårørende kunne få det betydelig bedre.

4. Mange opplever at belastningene forbundet med å være pårørende er så store og er redd for selv å bli syk av dette. Mange trenger hjelp til å ta vare på seg selv og sine behov, fordi disse igjen og igjen blir satt til side på grunn av OCD-lidelsen.

5. Noen opplever at de er fanget i et forhold de ikke lengre ønsker å være i, og opplever dårlig samvittighet for dette. Det er viktig at pårørende kan få støtte i prosessen der de finner frem til hvor ens grenser går for. Jeg er klar over at dette er et veldig følsomt tema. På den ene siden ønsker man å støtte den som har en fæl lidelse, men det finnes grenser for hvor langt man kan gå i å støtte. Det burde være tilbud om støtte og hjelp for alle som møter slike utfordringer.

Jeg er fullt klar over at mine svar er utilstrekkelige, men håper å bidra til at disse temaene blir tatt opp! Gjennom dette kan kanskje flere bidra slik at enda bedre svar og tilbud kan utvikles. Håper virkelig at vi på sikt kan bli flinkere, forbedre og utvide tilbudet for pårørende!

Det er mulig å arbeide politisk og mot behandlingsapparat. Det bør bevilges mer ressurser til dette arbeidet, men dette kommer ikke til å skje dersom ingen tar opp kampen og viser hvor stort behovet for dette er!

Som pasientorganisasjon kan Ananke gjøre mye. Det kan opprettes pårørende grupper, det kan søkes om midler til å utvikle bøker ogkursmateriell . Dersom det er  mange som ønsker å gjøre en innsats på dette området tror jeg vi kan nå langt!

Besvart av: Psykolog Bjarne Hansen

This website is protected by RSFirewall!, the firewall solution for Joomla!
©2018 Ananke. All Rights Reserved.

Search