• 9381 7441

Spørsmål:

Jeg har hatt tvangstanker og tvangshandlinger i 25-30 år etter en hendelse som var ganske vanskelig, kanskje er det og miljø i oppveksten. Eksperter sier jeg må gjøre det som er vanskelig, men det er det som er vanskelig, å gjøre alt dette. Hva kan man da gjøre? Jeg har vert hos psykiater, og snakket med fagfolk, men kommer ikke lenger. Er velig lei, sur og mektig sliten av dette. Har alle det slik med disse problemene?

 

Svar: 

Takk for et godt spørsmål. Det er nok mange i samme situasjon som deg, så det kan være godt å få diskutert og belyst dette tema mer.

 

Du har riktig i at miljø kan spille inn i utvikling av tvangslidelse. Det du sier om at det var en vanskelig hendelse som utløste tvangen gjør meg imidlertid noe nysgjerrig på om det kan være andre ting enn bare tvang som kan være vanskelig. I enkelte tilfeller kan tvangslidelse være utløst av spesifikke situasjoner slik som for eksempel fødsel eller å se andre som har andre standarder i forhold til hygiene. I andre tilfeller kan det være at vanskelige hendelser har utløst angstatferd som minner om tvang. Dette kan for eksempel være post traumatisk stresslidelse. Selv har jeg sett dette i etterkant av seksuelle overgrep og mobbing. Dette vil kunne kreve et noe annerledes fokus i behandling. En grundig utredning vil alltid være viktig før oppstart med en eventuell behandling.

 

Ved OCD-skolen i Trondheim har vi hatt flere i samme situasjon som deg. De har vært hos mange andre behandlere, prøvd alt av medisiner, men tvangen har aldri sluppet taket. I løpet av en ti ukers periode med en psykologstudent uten noen erfaring har de imidlertid blitt mye bedre. Grunnene til dette kan være mange: Tvangslidelse krever intensivt arbeid, mye innsats, indre motivasjon, en god porsjon mot og en terapeut som har ressurser til å følge opp klienten. I de fleste poliklinikker rundt i landet får terapeuter vanligvis 45-60 minutt per uke for å følge opp sine klienter. Vi bruker fire ganger så mye, fordi forskningen sier det bør være så mye. Vi har imidlertid ikke de samme økonomiske begrensningene som øvrige poliklinikker.

 

Det er ikke vanskelig å forstå at du er lei, sur og sliten når du har hatt tvang så lenge som i 25-30 år. Jeg vil tro at alle som har hatt det på det like lenge som deg også vil føle seg på samme måte. Samtidig kan disse følelsene bidra til god motivasjon for behandling. Når du ser hvor mye tvangen forstyrrer for livet ditt og påvirker humøret ditt, så øker motivasjonen for å ”gjøre hva som helst” for å bli kvitt det. Det er fornuftig å gjøre en fordel og ulempe analyse i forhold til tvangen.

 

Indre motivasjon er viktig. Mange sier at de trenger et spark bak for å komme i gang, men disse må ofte læres opp til at de må sparke seg selv for å komme i gang. Man skal bli frisk fordi man selv ønsker det og man blir det grunnet den innsatsen du legger ned i det. Dette innebærer at man tenker godt gjennom grunnene til å starte opp behandling, forplikter selv til å gjennomføre den, står løpet ut når det er som tøffest og finner mot for å utfordre sine vanskeligste frykter. Når indre motivasjon er på plass, trenger mange imidlertid assistanse i å finne ut hvordan man kan designe treningsøvelser for å utfordre tvangen, hvordan finne motet samt støtte deg når behovet for å ritualisere blir stort. Her er det stort potensial for å dra inn terapeuter og nære støttepersoner som kan hjelpe. Jeg forstår imidlertid at det kan være vanskelig å få god nok hjelp rundt omkring i landet. På den andre side øker kunnskapen om tvangslidelse blant helsepersonell ogAnanke gjør en god jobb med sine kurs og lokalforeninger.

 

Historien din minner meg om en anekdote fra Paul Salkovskis. Han er en engelsk professor som har jobbet mye med tvangslidelse. Han møtte en klient med like langvarig tvangslidelse som deg. Faktisk hadde denne klienten fått sørget for at han kunne få operasjon for tvangslidelsen sin, fordi han var ansett som ”resistent” mot standard behandling. ”No pressure” spøkte han om ansvaret rundt dette. Etter 12 timer med standard kognitiv atferdsterapi for tvangslidelse ble klienten helt frisk og operasjonen ble avlyst. Jeg sier meg enig medSalkovskis om at det finnes ingen ”resistent tvangslidelse”. Om man er på riktig sted i endringsprosessen, klarer å yte 100% innsats og får en behandling som er korrekt for ens symptomer, kan alle bli friske. Om man bare får gjennomført et halvveis behandlingsopplegg og ikke blir helt bra, er det imidlertid lett i etterkant å tenke på seg selv som uhjelpelig. Dette er svært uheldig, men gjenspeiler viktigheten av å gjøre et 100% forsøk når man først kommer i gang med behandlingen.

 

Om du ønsker mitt råd, så er det å få en grundig utredning. Kanskje det kan hjelpe og stille spørsmål her på ekspertpanelet om diagnostikk? Om du kommer deg til utredning, så sørg for å få tilbakemelding. Gjerne skriftlig. Om utredningen tyder på at du har en ren tvangslidelse, så kontakt Ananke for å få hjelp med å finne en behandler som kan hjelpe deg. Har du andre lidelser enn tvangslidelse kan det være fornuftig å vurdere om noen av disse forhindrer effektiv behandling av tvangen. I slike tilfeller vil man kunne ha behov behandling for dette først.

Lykke til videre i kampen mot tvangen. Det er aldri for sent!

Besvart av Psykolog Stian Solem

This website is protected by RSFirewall!, the firewall solution for Joomla!
©2018 Ananke. All Rights Reserved.

Search