Spørsmål

Spørsmål: 
Jeg fikk OCD da jeg var 25 år, er nå snart 30. Før den tiden levde jeg et helt normalt liv og gjorde alt  som alle andre normale mennesker gjør. Symptomene mine er vasking av hender, ikke å berøre håndtak, osv. Det som skjer er at dersom jeg berører noe som er urent (for meg) husker jeg det til jeg vasker meg. Pga av det har jeg alltid mye stress og bruke unødvendig tid på slike tanker og rengjøringer. En annen ting er at jeg prøver å rekonstruere hendelser som skjedde for å se om det var noen grunn til vasking eller ikke.  Jeg kan i noen tilfelle husker episoder flere år tilbake i tid.
Er et er mulig å gjøre noe med det selv? Jeg har lest at i de fleste type terapier utsettes man for ting man frykter mest, med mindre det er medisinske behandlinger. Er det funnet noe tall på folk som faktisk har klart å komme seg ut av OCD på egenhånd? Jeg har noen ganger prøvd å gjøre disse tingene på egenhånd men kollapser etter hvert og begynner igjen med det samme. 
Finnes det noen bøker med gjør det selv teknikker? På hvordan man skal klare å tenke unna slike ting når man har eksponert seg selv til sin største frykt…
Svar:
Ja. Det kan man. Men det er vanskelig. Det finnes en rekke selvhjelpsbøker – undertegnede har da også skrevet en slik bok. Men samtidig vil jeg påpeke at det er mye lettere dersom man har hjelp. Det være seg en terapeut, pårørende eller venner. For barn er selvsagt foreldre det mest nærliggende alternativet. Pårørende kan samtidig bli litt for nære for mange, da tvangen frustrerer dem også, og det er derfor ofte greit med profesjonell hjelp. Men det viktigste er å få hjelp i form av støtte til å eksponere seg og til å følge opp behandlingen og til å være systematisk.
La oss se på de tre punktene.
Eksponering med responsprevensjon: Man må kunne ta på skitne ting og deretter la være å vaske/ gjøre det som er vanskelig og ikke benytte tryggingsatferd. Dette står beskrevet mange andre steder.
Oppfølging: Dette må man trene på; om man tar seg en dag fri for å tvange så følger man ikke opp behandlingen. Fordi behandlingen koster noe (det gjør jo tvangen også; den koster mer – men i øyeblikket får man litt fri fra angsten! Men dessverre kommer den tilbake igjen) så må man ha hjelp til å følge opp treningsopplegget sitt (som man må med trening, dietter eller røykeavvenning – mange har lett for å gi opp uten støtte til oppfølging).
Systematikk: Man må begynne med det man kan klare – en oppgave som er overkommelig – og så må man gå videre til neste oppgave. Om man begynner på en for vanskelig oppgave; om man ikke går videre til en mer vanskelig oppgave når man mesterer oppgaven; om man velger en for lett oppgave etc. så får man ikke like god effekt av treningen eller den blir for vanskelig.
Så i konklusjon – det er lurt å lese og det er viktig å gjøre forsøk selv, men det er vanskelig å få det til på egenhånd og derfor viktig å skaffe seg hjelp om det viser seg at det butter imot når en forsøker å mestre tvangen på egenhånd.
(Red.anm: Se litteraturliste på menypunktet “Litteratur”)
Besvart av: Psykolog Leif Edward Ottesen Kennair

Ønsker litt info om samlemani. Hvorledes vurdere om det eksisterer samlemani? Hva som “kjennetegner” ulike grader av samlemani. Hvilke ulike bakgrunn er tilstede hos personer som utvikler / har
samlemani?
Her finnes vel noen paralleller med spillemani?
Jeg trenger litt info, da et par bekjente av meg synes å gå vel mye opp i dette, med å stadig oppsøke Fretex, Garasjesalg, Loppemarked, Ausjoner, mm.
Hvordan kunne være disse til hjelp?? 
Svar:
I moderne tid har det blitt en eksplosjon i muligheter for folk å anskaffe seg materielle ting. Stortsett er det snakk om gradsforskjeller slik at mange av dine bekjente har sikkert normale varianter av “kjekt å ha” mentaliteten, eller er hobby-samlere slik som man ofte ser på Norge Rundt uten at de vil kvalifisere til noen samlemani diagnose. Da er det snakk om normale personlighetstrekk hvor nøysomhet og behov for system ofte inngår. De som har tippet over og “fortjener” en diagnose har flere type egenskaper:
1. De samler og kan ikke kaste en stor mengde ting som folk flest synes er av begrenset eller ingen verdi (gamle aviser, tom emballasjer, mm).
2. Det blir en så stor opphoping av disse ting i vanlige bolig rom de disponere at det forhindre at rommene kan brukes til det de skal brukes til (f.eks. stuen kan ikke brukes til å ta imot besøk fordi sofaen og stolene er fylt av skrot).
3. De lider betydelig ubehag eller funksjonsforstyrrelse på grunn av deres samleatferd. Det kan t.o.m. føre til livstruende tilstander. 
4. Det er en langvarig tilstand som ikke skyldes en nylig flytting/oppussingsprosjekt.
5. Det skal ikke skyldes andre psykiske lidelser slik som depresjon, psykose, dementia, vanlig OCD. Til dette kreves det en egen ekspert vurdering.
De fleste søker ikke hjelp selv og det er mer vanlig hos de eldre. Ellers er det er alle slags bakgrunn inn i bildet, men det kan være mer vanlig i enkelte familier.
Det er noe impulskontroll mangler ved anskaffelsesatferden som kan ligne på spillemani.
Hvordan hjelpe dem? Det er behov for ny viten om dette. Det regnes som den mest vanskelig form for tvangslidelse. Det er ingen anerkjente behandlingsmetoder for dette. Tvungen “opprydninger” fra myndigheter eller familie fører ofte til sinne og sårhet og som regel er ingen permanent løsning. En ny modell for behandlingen er under utprøving og Ananke-Norge støtter oversettelse av en selvhjelps manual for samlemani som kan bli tilgjengelig fra sommeren 2008. Manualen kan kjøpes på engelsk allerede nå. Google: Compulsive Hoarding and Acquiring, Gail Steketee & Randy Frost, 2007, Oxford University Press.
Besvart av: Psykolog Patrick Vogel

Spørsmål: 
Jeg lurer på om jeg har en tvangslidelse. Etter jeg fødte min datter over et år siden har jeg hatt sterke tvangstanker. De handler ikke om at jeg vil gjøre noe men de handler om alt jeg frykter (noe som har vokst sterkt etter jeg fikk barn). Jeg vet noe av denne frykten er fysiologisk slik at jeg skal ta godt vare på barnet mitt, men jeg føler dette er noe mer. Det kan godt være at en depresjon er blandet inn i dette også.
Selve problemet utarter seg som følger: Helt siden fødselen har jeg ved hver ledige anledning begynt å tenke på “det værste som kan hende”. Disse tankene gir meg med en gang sterke fysiske smerter spesielt i brystområdet. Alt jeg ser rundt meg kan omgjøres til forferdelige bilder i hodet mitt, og jeg lever meg godt inn i hva slags smerter og følelser som oppstår i situsjonen.
Ser jeg hav på tv kan jeg forestille meg at barnet mitt drukner og hvordan hun opplever det osv.
Disse tankene gir meg svært mye fysiske smerter og er veldig forstyrrende spesielt når jeg skal sove, hvile o.l
Er dette psykisk selvskading? Jeg er ellers et svært jordnært og fornuftig menneske.
Svar:
Under svangerskap, og i etterkant av fødsel, er det mange som utvikler en tvangslidelse (OCD). Lidelsen kjennetegnes ved at man har tanker, eller ser for seg forferdelige ting som kan ha skjedd, eller som kan 
komme til å skje. Det er normalt å få slike tanker, men personer med OCD feiltolker disse og tror at “det må være noe i det” når man får slike tanker. At man er unormal, et dårlig menneske eller at de fæle tingene faktisk har skjedd, eller kommer til å skje.
For å forhindre eller motvirke dette, er det mange som utfører tvangshandlinger. Dette kan være synlige handlinger som overdreven vasking, sjekking eller regler for hva man kan gjøre og hva man absolutt ikke kan gjøre. Det kan også være mentale handlinger som å forsøke ikke å tenke på ting eller argumentere mot innholdet i tankene. Ved å utføre slike handlinger bekrefter man indirekte at tankene har betydning og gir 
disse oppmerksomhet. Slike forsøk kan føre til det motsatte av det man ønsker, nemlig flere slike tanker som igjen feilaktig tolkes som betydningsfulle.. Dette kan utgjør en vond sirkel.
Ut i fra det du skriver kan det virke som om denne beskrivelsen passer til dine problemer. At du får tanker/ bilder med et innhold som er forferdelig, og at du synes det er vanskelig å akseptere at dette fra tid til annen skjer. Ut i fra det du skriver kan det virke som om du tror at det å få slike tanker er unormalt og betyr at du ikke er en god mor. Dersom mine antakelsene stemmer, passer din problematikk godt med innholdet i diagnosen tvangslidelse (OCD). Dette er ikke en form for selvskading, men handler om at tanker, bilder og følelser det er normalt å få, blir tolket som betydningsfulle.
I behandling benytter man ulike teknikker for å hjelpe pasienter å finne ut at slike tanker er ufarlige, at man ikke er en dårlig mor fordi om disse dukker opp, men at dette er normalt. Man lærer seg til å la tankene være i fred. Disse problemstillingene kan være vanskelig å jobbe med alene, så jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din og diskutere ulike behandlingsmuligheter.
Besvart av: Psykolog Bjarne Hansen

Spørsmål: Jeg er ei jente på 19 år. Jeg har problemer med å kommunisere med andre på min alder, vanskelig å bli kjent med nye mennesker. Jeg tør ikke ta kontakt med folk, blir redd av tanken på hva de tror om meg. Men det går fint når jeg prater med andre via Internett, finner på mye morsomt og interessant der, men når jeg møter dem, klarer jeg plutselig ikke å si noe for da tenker jeg at de syns jeg er dum. På samme måte er det når jeg er beruset av alkohol. Da har jeg liksom ingen grenser som hindrer meg i å prate. Men dagen derpå klarer jeg ikke å prate med dem, og jeg opplever det slik at jeg blir kalt overlegen og rar. Et annet problem jeg har er at jeg planlegger hvordan jeg skal reagere hvis noen i familien min dør i morgen. Som oftest ser jeg for meg at de dør i en trafikkulykke eller drept av voldsmenn. Jeg planlegger også hvordan jeg skal dø, om jeg skulle ha tatt selvmord, og hvordan avskjedsbrevet skal være. Jeg har ofte mareritt om at noe vondt skal skje med noen i familien, og at jeg ikke klarer å redde dem. På ungdomsskolen var jeg best i alt. Men på denne tiden begynte jeg å skade meg selv på armene. Foreldrene mine oppdaget dette og jeg følte at jeg hadde skuffet dem noe forferdelig. Det har gått dårligere og dårligere, og nå på slutten av videregående har jeg problemer med å henge med, karakterene har gått ned. Jeg har vanskeligter med å konsentrere meg om lekser, og av og til må jeg bare legge meg å sove et par timer før jeg prøver igjen. 
For ca en uke siden leste jeg en artikkel om depresjon og tvangstanker, og det fikk meg til å tenke på om det faktisk er en grunn til at jeg er som jeg er, eller om jeg bare er sånn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere hvilke problemer jeg har, for jeg vet jo ikke om jeg har depresjon eller tvangstanker, men akkurat nå tror jeg at det er tvangstanker ut fra artikkelen jeg leste. Det skremmer meg at jeg har hatt slike tanker hele livet mitt, og trodd det var helt normalt. Håper at dere kan hjelpe meg i min vanskelige situasjon.
Svar: 
Først har jeg lyst til å si, at jeg er glad for at du har lest den artikkelen, slik at du har fått hjelp til å tenke annerledes om det du opplever og ikke lenger trenger å tro at det er slik det skal være.
Sosial angst 
Det første du skriver er at du har vansker med å ha vanlig kontakt med andre ungdommer, unntatt via nettet eller med rus som hjelpemiddel. Det du her beskriver kaller vi ikke tvangstanker, men “sosial fobi”. Det er en annen type angstlidelse enn tvang.
Det er vanlig at mange er mer eller mindre sjenerte i perioder av ungdomstida. Det pleier å variere med hvem man er sammen med og litt avhengig hvilke sammenhenger man er i. For mange av dem som har det slik, er det ikke uvanlig å bruke alkohol for å dempe angsten, så man tør og orker å være ute med venner. For de fleste blir slik sjenerthet noe bedre, når man blir mer voksen. For noen blir problemene varige og funksjonshemmende. Da er det lurt å be om hjelp for å få det bedre. Og det kan se ut som du er av dem som kanskje kan trenge litt hjelp for å komme ut av en negativ spiral som dette ofte blir.
Du beskriver at du har hatt dette problemet i flere år. Da er det ikke uvanlig at man kan bli ganske lei seg og mister selvtillit etter hvert. Man begynner å tenke mange negative tanker om seg selv, og tror fort at andre også tenker slik om en. Det stemmer som regel ikke. Man kan også bli deprimert hvis man mister håpet om å få det bedre framover i livet. Det er veldig slitsomt å ha det sånn. Å bli alvorlig deprimert kan føre med seg tanker om ikke å orke og leve mer og tanker om å gjøre slutt på livet selv. Da trenger man å få hjelp av lege eller psykolog for å komme ut av depresjonen så fort som mulig. Det er veldig psykisk slitsomt og smertefullt å være deprimert og ha angst. Det finnes hjelp for dette for de aller fleste så ikke nøl med å søke hjelp hvis du mener du er deprimert.
Når det gjelder sosial angst er det mange som sliter med det i ulik grad, både unge og voksne. Det er en av de vanligste former for angstlidelser vi har. Vi har relativt god behandling for den type psykisk problem i dag. Den best dokumenterte metoden vi kan bruke, er det vi kaller “kognitiv terapi”. Dette går ut på å se på måten man tenker og opplever i forskjellige situasjoner som er problemfylte. Man ser på hvordan du og evt andre tolker det som skjer, og prøver å se om det er flere måter å se situasjonen og følelsene på. Det viser seg som oftest, at det er ulike måter å forstå en situasjon på. Mennesker med sosial angst har lett for å tolke situasjoner ut fra egne indre, negative bilder om seg selv og andre. Når man tolker det som skjer, utfra sitt eget indre bilde, hvor man stadig ser seg selv som mislykket, i egne og andres øyne, er det jo lett å forstå at man ikke orker eller våger å møte andre. Man trekker seg unna på ulike vis. Man kan unngå angsten for eksempel ved å bli hjemme, ved å bli stille og ikke si noe eller å bruke alkohol for å tørre osv.. Problemet med å bruke slike tiltak, er at man ikke får nye erfaringer. Da lærer du ikke at ting kanskje kan være anderledes enn det du først trodde det var. Behandling med kognitiv terapi består derfor i å utsette seg for situasjoner man er redd for, uten å gjøre de vanlige unngåelsene. Du kan observere deg selv og beskrive det som faktisk skjer uten å legge vanlige tolkninger til grunn. Så kan du sammen med noen (foreldre, terapeut osv) se på hvilke ulike måter du kan forstå det som skjedde på. Når man lærer seg å se på ting på flere måter, vil som regel følelsene også bli forskjellig, avhengig av hva man tenker. Man opplever som regel at det er nøye sammenheng mellom tanker og følelser.
Hvis man så prøver å gå inn i nye situasjoner, med andre tanker og handlinger enn man pleier, kan man kanskje få erfare nye ting om seg selv og andre! Prøv det.
Vi trenger alle å prøve forskjellige måter å møte utfordringer og problemer på. Og det lærer vi gjennom å leve livet vårt sammen med andre, som regel. For mange er det nødvendig å be om hjelp fra en kognitiv terapeut som kan veilede en helt konkret i forhold til de spesifikke problemer man har. Det vil jeg anbefale deg at du gjør hvis du ikke klarer å øve deg på egen hånd. Det er liten grunn til ikke å søke hjelp for dine problemer så snart du er klar for det, slik at du slipper å lide lenger enn nødvendig.
Selvskading 
Jeg vet ikke ut fra det du skriver, om depressive tanker eller angst vartilstede da du begynte å skade deg selv i ungdomsskolen, men jeg antar det. Noen skader seg selv på forskjellige måter som en løsning for å dempe psykisk smerte. Ut fra det du skriver om egne tanker og følelser forstår jeg at du må ha det mye vondt inni deg. Jeg kan bare anta at du skader deg for å lindre den indre psykiske smerten ved hjelp av det? Jeg anbefaler deg heller å søke hjelp til å finne andre og mer funksjonelle måter å løse dette på. Heldigvis er det mange følelsesmessige problemer vi kan få hjelp for i dag. Du kan f.eks i første rekke snakke med fastlegen, helsesøster eller PP-tjenesten på skolen din så kan de vurdere hvor du best kan få hjelp til problemene dine.
Tvangstanker Du forteller at du har indre bilder og drømmer som er vonde og som handler om å miste noen du antagelig er både glad i og avhengig av enda, slik som foreldrene dine. Du tenker også på hvordan du skal reagere hvis det skjer dem noe og hva du selv skulle gjøre hvis du skulle ta ditt eget liv. Det er ikke rart at du syns det er vondt og skremmende å ha slike tanker og du lurer på om dette er tvangstanker, slik du har lest om.
Det er ikke uvanlig med slike tanker i ungdomstiden. Ofte på grunn av at man ikke enda er sikker på om man kan klare seg på egen hånd. Mange opplever ting i livet som er vonde og vanskelige og ofte snakker man ikke med andre om sånne opplevelser hvis man ikke har lært å gjøre det hjemme. Mange er ikke vant til det. Det kan være god hjelp å dele slike tanker med noen man er trygg på. Da vil en ofte også få vite at mange andre kan ha det på samme måte i blant, og man blir ikke så alene med de vanskelige tankene og følelsene. Det er utrolig hvor mye det kan hjelpe bare å ha noen å si det til, forutsatt at den man snakker med lytter til en, og forstår det man opplever som vondt. Det er som regel ikke gode råd man trenger mest, ofte er det like bra å bli tatt i mot og hørt på.
Tanker om å miste noen man er glad i går ofte bort når man blir mer voksen og selvhjulpen. Men det er ikke slik for alle. Det er noen som får den type plagsomme tanker i en slik grad at de forstyrrer vanlige tanker og adferd i hverdagen. Der som man ikke klarer å skyve bort slike tanker når man holder på med andre ting, kan det være tvangstanker, sånn som du har lest om. Om dine tanker er av en slik karakter, kan jeg ikke si ut fra det du skriver, men det vil du også kunne få hjelp til å finne ut av, hvis du får hjelp av en terapeut. Dersom man har mange vonde og slitsomme tvangstanker over tid, vil man ofte utvikle noen typer tvangshandlinger også. Tvangshandlinger har som funksjon å få tvangstankene bort. Problemet er bare at dette ikke er en god løsning. Det hjelper som regel der og da, men er av kort varighet, Å bruke tvangshandlinger eller unngåelse av situasjoner som utløser tvang, har en tendens til å øke og forverre lidelsen på sikt. Det finnes behandling for dette i dag som kan hjelpe mange til å få det mye bedre eller bli helt bra i lange perioder i hvert fall.Jeg vil anbefale deg å ta dette opp med fastlegen eller en terapeut så fort som mulig. Da får du avklart om det er tvang du sliter med eller ikke og hva du i så fall kan gjøre for å få hjelp til det. Håper dette kan være litt til hjelp og en støtte til å ta problemene opp med noen.
Besvart av: Psykiatrisk sykepleier Erna Moen

Spørsmål: 
Hei, jeg er en gutt på 19 år og har fått en form for tvangslidelse. Har gått til en psykolog i et halvt år for å prøve å få bukt med problemet, men har enda ikke merket noe bedring, heller en forverring. Har du/dere råd/forslag om videre behandligsmetoder? Det hele startet for litt over 1 år siden, jeg var på date med en jente og var nervøs som alltid, men denne gangen så kastet jeg opp. Tenkte ikke noe mer over dette, enn at jeg hadde hatt en meget stressende dag og ikke helt i form. Det samme skjedde på en fest jeg var på et par måneder etterpå, men jeg var da ikke stresset på noe vis. I etterkant har av dette har jeg opparbeidet en angst/frykt for å kaste opp blant folk spessielt av det motsatte kjønn. Jeg har vært i noen situasjoer jeg har kastet opp, men har da klart å skjule problemet. Jeg har vært singel lenge nå og vil veldig gjerne ut ogdate, men i frykt for oppkast så unngår jeg disse situasjonene mye.
Etter dette har jeg også blitt opmerksom på at jeg har rødmet noen ganger, denne tanken har da festet seg i hodet mitt. Og jeg går nå rundt med en konstant frykt for at jeg skal rødme, selv om jeg vet at det ikke er farlig.
Prøver å legge tankene vekk men de kommer hele tiden og jeg får også følelsen av å rødme spessielt i sitauasjoner med mye lys og jeg sitter slik at jeg ikke får snudd megvekk.Merker at dette påvirker min livskvalitet da jeg tenker på dette dagen lang. Takker for svar
Svar: 
Til deg som er 19 år og frykter oppkast og rødming.
Man kan få tvangstanker på mye, men dette er klart utløst av sosiale situasjoner så jeg vil ikke kalle dette tvang. Oppkast og rødming er symptomer på sosialfobi. Når du si at du unngår sterk lys tror jeg det er fordi du er redd at din rødming bli avslørt. Jeg vil råde deg å oppsøke behandling for sosialfobi som ditt primær problem. Evt. tvangssymptomer som ikke fremkommer fra din email vil bli lettere å takle etterpå dersom du har flere ting som plager deg.
Jeg håper at dette er til hjelp for deg.
Besvart av: Psykolog Patrick AntonyVogel

Spørsmål: 
Hva er forskjellen på bekymringer og tvangstanker? Er ikke bekymringsangst  detsamme som tvangstanker når en grubler på det samme hele tiden og lager seg tusen forskjellige scenarier om det en bekymrer seg for?
Svar: 
Det du spør om er jo egentlig om det er en forskjell på tvangslidelse og generalisert angstlidelse – som vi kaller den lidelsen der en har overdrevne bekymringer. Det er mye som på overflaten kan virke likt, men hovedforskjellen er at bekymringen vil ofte være igangsatt som en strategi som man velger og som man har positive tanker om. En bekymrer seg fordi en som bekymrer seg er en som bryr seg, fordi ved å bekymre seg så er man forberedt, fordi om en bekymrer seg så kan en løse problemer etc. Med andre ord bekymringen er det vi kaller ego-synton; den passer overens med det individet ser på som sine verdier, forståelse av verden og mener er fornuftig. Samtidig kan pasienten havne i en situasjon der man opplever at man bekymrer seg for mye, ikke kan kontrollere bekymringen og man kan begynne å bekymre seg for at man kan bli gal eller syk av bekymringen… Men i første innstans så er det en selv og ens tanker om det å bekymre seg som igangsetter bekymringen.
Tvangstanker er ego-dystone. Dette er tanker som man ikke igangsetter selv for å løse et problem, men som kommer mot alle ens forsøk på å tenke dem. En opplever dem som uønskede, i konflikt med ens verdier og ikke som overens med hva en synes det er fornuftig å tenke. Det paradoksale her er jo at mange av forsøkene på å unngå tankene er med på å øke sannsynligheten for at man tenker dem (ikke tenk på en hvit kanin..!). 
Så selv om det KAN finnes likheter så vil den med tvangstanker ikke mene at det å tenke disse tankene er en god måte å løse problemet på – så lenge tankene ikke er tvangshandlinger; dvs mentale ritualer som utføres for å for eksempel hindre noe vondt fra å skje.
Besvart av: Psykolog Leif E.O.Kennair

  Spørsmål:Jeg lurer på hva slags erfaring det er med tvang og tankefelt terapi? 
Besvart av:

Psykolog Bjarne Hansen
  Svar: Det sies at den som leter skal finne, men i forhold til effekten av tankefelt terapi for pasienter med tvangslidelser har dette ikke slått til. Jeg har gjort flere søk i vitenskapelige databaser uten å finne særlig overbevisende dokumentasjon som viser at:
 a) Metoden er testet ut vitenskapelig (kontrollerte studier)
b) At slike tester har vist at metoden er overlegen andre
behandlingsmetoder.
 På tross av dette har jeg møtt enkelte som forteller at de har hatt, eller kjenner personer som forteller at de har hatt nytte av metoden. Jeg må her legge til at flere av pasienten jeg har behandlet, og som har hatt god effekt av kognitiv terapi, har tidligere forsøkt TFT. Dersom noen av denne sidens lesere sitter på vitenskapelige artikler som kan belyse dette, setter jeg stor pris på om de er villig til å sende disse til meg.
 Min konklusjon er: Det er på høy tid at det blir gjennomført gode og kontrollerte studier for å slå fast om TFT kan bidra til bedre behandling av OCD! Dette bør i første omgang skje vitenskapelige studier, der pasienter blir opplyst om at dette er behandling som fremdeles er på et forsøksstadium (av etiske hensyn), ikke som klinisk
praksis.

 Spørsmål:Jeg har slitt med panikkangst siden jeg var 15-16 år. Har hatt en veldig fin oppvekst uten problemer, men angsten og tvangstankene kom. Har brukt Seroxat siden jeg var 20. Saken er at jeg tenker kontinuerlig hele dagen på noe jeg kaller “Nord/Sør”. Det er akkurat som jeg alltid må ha kontroll på hvor Nord / Sør er hen. Tanken ligger konstant i bakhodet hele dagen. Har noen hørt om lignende tvang før? 

  Svar: Spørsmålet inneholder litt sparsomt med opplysninger, men jeg har hatt flere tvangspasienter i behandling med tvangshandlinger knyttet til å holde seg orientere i forhold til objekter, steder eller personer. Ofte har dette vært knyttet til tvangstanker av typen “enn om noen jeg er glad i blir utsatt for en ulykke” (- derfor må jeg hele tiden vite hvor de befinner seg) eller ”enn om jeg plutselig befinner meg en helt annen plass” (-derfor må jeg hele tiden forholde meg til bestemte steder eller være orientert i forhold til ”himmelretning”).
 For disse pasientene har det i behandlingen vært viktig å vise at “tanker” om ulykker eller steder, eller angsten som kommer i forbindelse med disse, ikke representerer en fare. Det kan være ubehagelig, men ikke
farlig.
 Redselen bygger på en form for overtro eller ”magisk slutning” som man i en behandling kan avsløre ved å gjøre treningsoppgaver/ atferdseksperiment. Det er gjennom dette også viktig å vise at tvangshandlinger (som ”geografisk orientering”) ikke har noen positiv effekt eller påvirkning, og at livet faktisk går videre selv uten disse
handlingene. Man jobber altså for å ”avsløre” denne varianten av overtro eller magisk tenkning. For mange kan være en møysommelig oppgave som vil trenge ekspertoppfølging, mens andre opplever bedring i det de på
egenhånd tar fått på treningen.

Besvart av Psykolog

Spørsmål:
Jeg har hatt tvangstanker og tvangshandlinger i 25-30 år etter en hendelse som var ganske vanskelig, kanskje er det og miljø i oppveksten. Eksperter sier jeg må gjøre det som er vanskelig, men det er det som er vanskelig, å gjøre alt dette. Hva kan man da gjøre? Jeg har vert hos psykiater, og snakket med fagfolk, men kommer ikke lenger. Er velig lei, sur og mektig sliten av dette. Har alle det slik med disse problemene?
 
Svar: 
Takk for et godt spørsmål. Det er nok mange i samme situasjon som deg, så det kan være godt å få diskutert og belyst dette tema mer.
 
Du har riktig i at miljø kan spille inn i utvikling av tvangslidelse. Det du sier om at det var en vanskelig hendelse som utløste tvangen gjør meg imidlertid noe nysgjerrig på om det kan være andre ting enn bare tvang som kan være vanskelig. I enkelte tilfeller kan tvangslidelse være utløst av spesifikke situasjoner slik som for eksempel fødsel eller å se andre som har andre standarder i forhold til hygiene. I andre tilfeller kan det være at vanskelige hendelser har utløst angstatferd som minner om tvang. Dette kan for eksempel være post traumatisk stresslidelse. Selv har jeg sett dette i etterkant av seksuelle overgrep og mobbing. Dette vil kunne kreve et noe annerledes fokus i behandling. En grundig utredning vil alltid være viktig før oppstart med en eventuell behandling.
 
Ved OCD-skolen i Trondheim har vi hatt flere i samme situasjon som deg. De har vært hos mange andre behandlere, prøvd alt av medisiner, men tvangen har aldri sluppet taket. I løpet av en ti ukers periode med en psykologstudent uten noen erfaring har de imidlertid blitt mye bedre. Grunnene til dette kan være mange: Tvangslidelse krever intensivt arbeid, mye innsats, indre motivasjon, en god porsjon mot og en terapeut som har ressurser til å følge opp klienten. I de fleste poliklinikker rundt i landet får terapeuter vanligvis 45-60 minutt per uke for å følge opp sine klienter. Vi bruker fire ganger så mye, fordi forskningen sier det bør være så mye. Vi har imidlertid ikke de samme økonomiske begrensningene som øvrige poliklinikker.
 
Det er ikke vanskelig å forstå at du er lei, sur og sliten når du har hatt tvang så lenge som i 25-30 år. Jeg vil tro at alle som har hatt det på det like lenge som deg også vil føle seg på samme måte. Samtidig kan disse følelsene bidra til god motivasjon for behandling. Når du ser hvor mye tvangen forstyrrer for livet ditt og påvirker humøret ditt, så øker motivasjonen for å ”gjøre hva som helst” for å bli kvitt det. Det er fornuftig å gjøre en fordel og ulempe analyse i forhold til tvangen.
 
Indre motivasjon er viktig. Mange sier at de trenger et spark bak for å komme i gang, men disse må ofte læres opp til at de må sparke seg selv for å komme i gang. Man skal bli frisk fordi man selv ønsker det og man blir det grunnet den innsatsen du legger ned i det. Dette innebærer at man tenker godt gjennom grunnene til å starte opp behandling, forplikter selv til å gjennomføre den, står løpet ut når det er som tøffest og finner mot for å utfordre sine vanskeligste frykter. Når indre motivasjon er på plass, trenger mange imidlertid assistanse i å finne ut hvordan man kan designe treningsøvelser for å utfordre tvangen, hvordan finne motet samt støtte deg når behovet for å ritualisere blir stort. Her er det stort potensial for å dra inn terapeuter og nære støttepersoner som kan hjelpe. Jeg forstår imidlertid at det kan være vanskelig å få god nok hjelp rundt omkring i landet. På den andre side øker kunnskapen om tvangslidelse blant helsepersonell ogAnanke gjør en god jobb med sine kurs og lokalforeninger.
 
Historien din minner meg om en anekdote fra Paul Salkovskis. Han er en engelsk professor som har jobbet mye med tvangslidelse. Han møtte en klient med like langvarig tvangslidelse som deg. Faktisk hadde denne klienten fått sørget for at han kunne få operasjon for tvangslidelsen sin, fordi han var ansett som ”resistent” mot standard behandling. ”No pressure” spøkte han om ansvaret rundt dette. Etter 12 timer med standard kognitiv atferdsterapi for tvangslidelse ble klienten helt frisk og operasjonen ble avlyst. Jeg sier meg enig medSalkovskis om at det finnes ingen ”resistent tvangslidelse”. Om man er på riktig sted i endringsprosessen, klarer å yte 100% innsats og får en behandling som er korrekt for ens symptomer, kan alle bli friske. Om man bare får gjennomført et halvveis behandlingsopplegg og ikke blir helt bra, er det imidlertid lett i etterkant å tenke på seg selv som uhjelpelig. Dette er svært uheldig, men gjenspeiler viktigheten av å gjøre et 100% forsøk når man først kommer i gang med behandlingen.
 
Om du ønsker mitt råd, så er det å få en grundig utredning. Kanskje det kan hjelpe og stille spørsmål her på ekspertpanelet om diagnostikk? Om du kommer deg til utredning, så sørg for å få tilbakemelding. Gjerne skriftlig. Om utredningen tyder på at du har en ren tvangslidelse, så kontakt Ananke for å få hjelp med å finne en behandler som kan hjelpe deg. Har du andre lidelser enn tvangslidelse kan det være fornuftig å vurdere om noen av disse forhindrer effektiv behandling av tvangen. I slike tilfeller vil man kunne ha behov behandling for dette først.
Lykke til videre i kampen mot tvangen. Det er aldri for sent!
Besvart av Psykolog Stian Solem

 Spørsmål:
Jeg leste et innlegg på forumet hvor personen skriver at jeg registrerer tanken, lar den komme og bruker verktøyet dere har lært meg… Kan noen fortelle om dette verktøyet eller hvor jeg kan lese om det?
Svar:
Verktøyet som omtales kan være eksponering. Eksponering handler om å utsette seg for det man er redd eller vemmes av, uten at man forsøker å beskytte seg med tvangshandlinger eller -ritualer. Det man vil oppleve da er at angsten eller vemmelsen reduseres etter kort tid; den stiger ikke i det uendelige og det varer ikke evig… Disse to ubehagelige følelsene er nemlig alarmsystemer, som regulerer seg selv om a) en ikke rømmer unna, b) man ikke gjør noe for å beskytte seg og c) det ikke skjer noe farlig eller vondt (når man ser at konsekvensen man frykter ikke inntreffer).
Eksponering er det viktigste og mest effektive verktøyet i behandling av tvang – og angstlidelser. Men det er vanskelig, fordi man må tåle ubehaget og våge å se at det man frykter ikke skjer. Det heldige er at man VET jo at det man frykter egentlig ikke kommer til å skje. I terapi får man hjelp av terapeuten til å våge å eksponere seg, men for å kunne bekjempe tilløp til ny tvang må man lære seg eksponering som en reaksjon straks man begynner å tvange i forhold til noe nytt: da må en straks gå i møte med det en frykter!
Eksponere = å utsette seg for det man har en irrasjonell angst eller vemmelse for.
Besvart av: Psykolog Leif E.O.Kennair