Ring oss 9381 7441
0 kr0,00

Cart

No products in the cart.

Spørsmål

Ofte stilte spørsmål om angst og tvangslidelser

Ofte stilte spørsmål

Medikamenter og diverse

Medikamentell behandling av barn med tvangslidelse

Detaljer
Spørsmål: 
Jeg har en sønn på 10 år med sterke tvangstanker og tvangshandlinger.  Hvor tidlig kan behandling med medisin starte, og hvilke medisiner kan være aktuelle?
Svar:
Først forklaring av forkortelsene CMI og SSRI: CMI betyr clomipramin = Anafranil. SSRI er citalopram (Cipramil), escitalopram (Cipralex), fluoxetin (Fontex), fluvoksamin (Fevarin), paroxetin (Seroxat) og sertralin (Zoloft).
Hvis han er veldig plaget ville jeg ha forsøkt å behandle ham med et SSRI direkte under nøye overvåking. Hvis dette ikke hadde effekt ville jeg ha forsøkt Anafranil, og hvis dette ikke fungerte alene bør man forsøke å legge til Risperdal. Selv om det er få studier er det ingen ting som skulle tilsi at det ikke virker på barn.
Se denne studien:
 
Which SSRI? A Meta-Analysis of Pharmacotherapy Trials  in Pediatric Obsessive-Compulsive Disorder? Geller et al 2003. Meta analyse av alle tilgjengelige studier av behandling med serotonerge midler på barn og ungdom for ocd. 12 studier med over 1000 pasienter. Samlet viste studiene en høyt signifikant forskjell mellom aktivt legemiddel og placebo. CMI var mer effektivt enn SSRI, og at de forskjellige SSRI var likeverdige. Selv om det var høy signifikant effekt av medikasjon sammenlignet med placebo, var selve effekten beskjeden.
Her er en studie til:
J Child Adolesc Psychopharmacol 1999;9(2):115-23
Risperidone augmentation of serotonin reuptake inhibitor treatment of pediatric obsessive compulsive disorder. In this case series, risperidone augmentation of treatment with a serotonin reuptake inhibitor (SRI) is described in four pediatric patients diagnosed with obsessive compulsive disorder (OCD). An improved treatment response was observed in all cases, albeit in different ways. All four of the patients had failed prior SRI monotherapy. Comorbid tics were observed in two cases and aggressive behavior or violent images were seen in three. Possible predictors of response to risperidone in patients with OCD and future research avenues are explored. 
Besvart av: Psykiater Fred Holsten

Vektøkning ved bruk av medisin

Spørsmål: 
Jeg er ei jente på 33 år, som har slitt med tvangslidelse i 10 år. I begynnelsen gikk jeg til behandling og fikk i tillegg Zoloft. Dette virket flott i forhold til sykdommen, men jeg gikk opp nesten 40 kg. Jeg har ikke brukt medisin i perioder og da har jeg klart å gå ned noe i vekt, ca 20 kg, men begynte på Zoloft igjen i sommer og vekten raste fort oppover igjen. Pga av dette sluttet jeg med medisin igjen, fordi jeg ville prøve å leve uten, for å klare å gå ned i vekt igjen. Men nå har jeg det ikke så lett og kjenner at jeg er nødt til å begynne på en behandlingsopplegg igjen. Men lurer på om det ikke finnes medisiner, som man ikke går opp i vekt med?
Svar:
Noen får vektøkning av alle typer serotonerge medikamenter, men slett ikke alle. Forsøk andre typer SSRI som Cipralex, Fontex eller Seroxat og sjekk vekten nøye samtidig.
Besvart av: Psykiater Fred Holsten

Optimalisering av medisinbruk

Spørsmål: 
Har lest endel om OCD, som har gjort at jeg har kommet et lite stykke, men det er langt igjen. Har vært plaget av OCD i mange år med meget stor plager, både mht tvang og smerter i musklaturen og i huden. Smertene flytter seg rundt i kroppen og kan til tider være voldsomme. Smerten har nok utviklet seg gjennom den intense tvangstanken og konsentrasjonen rundt dette. 
Dette gjør at når jeg jobber så utvikler jeg smerte ved konsentrasjon, dette er nok den samme “tankebanen” som kobles inn, som den som benyttes ved tvangstanker.Det kan synes som jeg må være ekstremt utadrettet og avslappet/trøtt i min fokus for å minske smertene, så fort jeg begynner å våkne/konsentrere meg, kommer smerten som et “lyn” tilbake.
Benytter idag Cipralex 20 mg daglig, prøvde 30 mg en stund det virket mye bedre, men legen mente jeg burde gå ned til 20 mg igjen. Jeg må prøve å komme litt videre mht OCD og smerter, smertene er verst.
Spørsmål 1: Er den optimale medisinbruken 30 mg Cipralex og risperdal 1-2 mg? Hvordan virker Risperdal?
Spørsmål 2: Har dere noen forslag til smertelindring?
Svar: 
1. Den optimale medikamentelle behandling er å utnytte Cipralex maksimalt i første omgang.  Om du blir bra på 30 eller 40 mg Cipralex, er det ikke nødvendig å legge til Risperdal. Risperdal legges kun til om effekten på SSRI alene ikke er god nok. Risperdal virker ved å forsterke effekten av SSRI.
2. Smertene kan bli bedre kun av at tvangen avtar. Bruk av SNRI (Efexor) i stedet for SSRI kan gi en tilleggseffekt på smerter.
Besvart av: Psykiater Nils Håvard Dahl

Medisin ved søvnproblemer

Spørsmål:
Jeg har en god del søvnproblemer på grunn av min psykiske lidelse. Har fått utskrevet allergimiddelet Vallergan. Dette virker veldig godt hos meg, og bivirkninger som munntørrhet og lett svimmelhet på formiddagen er bedre enn å ligge våken deler av natten.
– Er det skadelig å bruke medisinen hver natt over lengre tid?
– Vil virkningen gå ned etter bruk over lengre tid?
Svar:
Vallergan er en helt ufarlig medisin som du kan bruke så lenge du vil. I denne sammenhengen utnytter en bivirkningene (trøtthet) av en gammel allergimedisin.
Virkningen går raskt nedover etter 3-4 uker.Da trengs 3-5 dager uten medisin, så er virkningen på topp igjen 🙂
Besvart av: Psykiater Nils Håvard Dahl

Kan medisin føre til tvangstanker?

Spørsmål: 
Hei! Jeg er en jente som har plagsomme tvangstanker. Jeg har gått på zoloft i 8 uker. Fikk de tvangstankene jeg sliter med nå etter jeg begynte med medisin. Kan medisin føre til tvangstanker? Jeg var først og fremst deprimert, før jeg begynte med zoloft( hadde bare litt tvangstanker, disse var med på gjøre at jeg ble litt lei meg). Er redd for at jeg aldri blir frisk, fordi tvangstankene hjemsøker meg hele tiden. Bør jeg prøve en ny medisin?
Bruker noen rosenrot i tillegg til zoloft eller cipralex?
Fins det elektrosjokk, eller en måte man kan operere vekk tvangstankene på?
Bør jeg bruke Risperdal i tillegg til zoloft/copralex når jeg er så mye plaget?
Hvor lang tid går det før man blir frisk? Jeg er temmelig oppgitt av å ha disse tvangstankene, så håper dere kan gi meg god hjelp!
Svar: 
Nei, jeg har aldri hørt at noen kan få tvangstanker av Zoloft. Men det kan jo være at tvangen har blitt mer tydelige etterat depresjonen ble svakere. Du skriver ikke hvor mye du bruker, men det første jeg ville råde deg til er å ta opp med legen din om du ikke skal ha en høyere dose. Man trenger vanligvis høyere doser Zoloft mot tvang enn mot depresjoner. Jeg vil også anbefale deg å be om en henvisning til en psykiater eller psykolog som behersker kognitiv terapi for tvang. Det er oftest svært effektivt både alene og sammen med medikamenter.
Midler som Risperdal kan av og til ha en tilleggseffekt, men forsøk først Zoloft eller et tilsvarende preparat (SSRI) i høye nok doser, og hvis det ikke er godt nok, forsøk klomipramin (Anafranil) som ofte har god effekt på tvang. 
Elektrosjokk er en meget effektiv behandling for alvorlige depresjoner, men har ikke særlig effekt på tvangssymptomer. 
Rosenrot har heller ikke dokumentert effekt på tvang. 
Operasjon har vært benyttet på alvorlig lidende tvangspasienter som ikke har hatt effekt av annen behandling. Den sisteetterundersøkelsen av disse pasientene viser at de fleste får mindre angst, men at bivirkningene er større enn man tidligere trodde. Operativ behandling av tvangslidelser gjøres ikke i Norge. 
 I de siste årene har det kommet rapporter om at dyp hjernestimulering kan ha god effekt ved tvang. Denne behandlingen utføres heller ikke i Norge og er kun på forsøksstadiet.
Besvart av: Psykiater Fred Holsten

Hvilken medisin virker best på OCD

Spørsmål: 
Hei, et spørsmål angående medisiner. Ser at mange har positive erfaringer medcipralex. Selv går jeg på seroxat,og har gjort det lenge. Kunne tenkt meg å bytte tilcipralex. Har hatt ocd siden jeg var 14, er nå 22 og går i behandling. Plages medagressive tvangstanker. Hvilke erfaringer har dere på hvilket preparat som virker best på ocd?
Svar: 
Medikamentell behandling av OCD
Førstevalg i behandlingen av OCD er SSRI. SSRI er citalopram (Cipramil), escitalopram (Cipralex), fluoxetin(Fontex), fluvoksamin (Fevarin), paroxetin (Seroxat) og sertralin (Zoloft).
Jeg kjenner ingen studier som viser at et eller flere av SSRIene er bedre enn de andre på gruppenivå. Derimot kan det være forskjeller på individnivå. Det kan en ikke finne ut av uten å prøve seg frem. Det er ingen grunn til å skifte til et annet SSRI om en har rimelig god virkning på det nåværende. En må også huske at en faktisk kan bli verre ved et skifte. Det eneste jeg kan si er at escitalopram er bedre enn citaloprampå alle måter, og at det derfor ikke er noen god grunn til å sette nye pasienter på citalopram.
Doseringen av SSRI ved OCD er ofte det dobbelte av dosene ved depresjon. Heldigvis synes personer med OCD å få langt mindre bivirkninger enn personer med angst eller depresjon.
Om SSRI ikke virker, kan klomipramin (Anafranil) være verdt å forsøkte. Dette er et gammelt antidepressivt middel i gruppen TCA. For dosering gjelder det samme som ved SSRI.
For personer med utilstrekkelig effekt på SSRI kan en legge til et antipsykotisk middel. I denne gruppen er det min erfaring at Risperdal er noe bedre enn de andre. Vanlig dose er 1-2 mg om kvelden.
Besvart av: Psykiater Nils Håvard Dahl

Får ikke fortsette behandling hos psykolog

Spørsmål: 
Hei! Jeg har fått diagnosen OCD og har gått til behandling i flere år, med ERP og kognitiv adferdsterapi. Men nå er jeg sint og skuffet. Jeg har det siste året gått til behandling hos en psykologspesialist på en klinikk, men har fått beskjed om at når ett fullt år er gått, er jeg nødt til å avbryte behandlingen dersom jeg ikke er “frisk”. Klinikken har vanligvis en behandlingstid på 3-6 mnd har jeg fått høre, og at jeg har blitt innvilget ekstra tid i forhold til dette da jeg også tidligere har måttet bytte behandlere midt under behandling, blant annet pga alder (Fra BUP til DPS). 
Jeg lurer nå på, har jeg ingen rettigheter? HAr jeg noe jeg kan stå opp mot? Eller må jeg begynne hos min 6. psykolog i løpet av de ca. 4 årene jeg har forsøkt å få hjelp? JEg har nemlig fått beskjed om at de kan søke meg over til noe kommunebasert, som er mer basert på langtidsoppfølging. Men jeg orker ikke starte hos ENDA en ny og måtte skape et nytt tillitsforhold…
Svar: 
Spørsmålet er vanskelig. Pasientrettighetene sier noe om “rett til nødvendig helsehjelp”. Dette gjelder både vurdering/utredning og behandling. Du har fått både utredning og behandling av spesialist. Du har fått dette i et år, mens de fleste må nøye seg med 3-6 mnd. Spørsmålet blir om en har rett til å få gå hos de mest kompetente spesialistene uten tidsbegrensing. Til dette kan jeg svare at en slik rett kan en ikke påberope seg. Dette skyldes flere forhold. I dette tilfellet vil jeg tro at det vurderes å gi lite helsegevinst per  time å fortsette ut over et år. Dette mener jeg er faglig begrunnet. Om det ikke har kommet til en meget betydelig bedring etter et år med ERP, er det lite sannsynlig at slik bedring vil komme senere.
Det andre forholdet er at spesialisttjenestene må fordeles på alle som trenger dem. Om “nåværende” pasienter med loven i hånd kunne kreve å forbli hos spesialistene, ville spesialisttjenester snart bli utilgjengelige for nye pasienter. Jeg tillater meg å spørre om medisinering er optimalisert. Er det noe å hente her?
Besvart av: Psykiater Nils Håvard Dahl

Forvandling ved stor dose medisin

Spørsmål:
Hei. Jeg har en sønn på 20 år, som har slitt med tvangstanker/-handlinger i 4 år nå. Han har gått hos psykolog og fått hjelp;kognitiv terapi og eksponering. Fikk Zoloftog Risperdal for 3 år siden,men uten at dette ga den ønskede effekten.
For ca. 1 år siden ba jeg legen om han kunne få Cipralex i stedet for Zoloft, fordi jeg hadde hørt at andre med OCD hadde hatt god hjelp av den.Virkningen var ikke veldig stor, før han i sommer gikk opp til større dose. Etter ca. 2mnd.med 30mg.Cipralex og 1mg.Risperdal er gutten ikke til å kjenne igjen. Fra å ha kuttet ut skolegang og for det meste isolert seg hjemme, er han i dag i jobb 4 dager i uka, og full av pågangsmot!
Mitt spørsmål er: Hvor lenge bør man ha vært “frisk” før man begynner å trappe ned på medisiner? Og hvilken medisin bør tas vekk først? Er takknemlig for svar, da jeg vet at fastlegen føler seg litt usikker på dette med tvang.
Dosen på 30 mg er jo svært sterk, og han har fått så mye vondt i magen i detsiste,så jeg lurer litt på om medisinene kan ha en medvirkende årsak her…. Han spiste jo nesten ikke for noen måneder siden, og da spørs det om det ble for tøft for magen.
Svar: 
Jeg ville anbefale at han bruker disse medisinene i minst et år før man i det hele tatt tenker på å slutte. Dette er ikke noen veldig stor dose for behandling av tvangslidelse. Men dosen kan forsiktig justeres hvis det skulle opptre bivirkninger. Dere kan for sikkerhets skyld be om en serumnivåbestemmelse av Cipralex for å se hvor høyt det egentlig ligger. Men hvis han skulle får bivirkninger på overdosering av Cipralex pleier det å komme ekstrem svetting.
De vanligste bivirkningene av Risperdal er vektøkning og tretthet på dagen. De fleste vil forsøke med en forsiktig (i løpet av en måned) redusering av dosen på Risperdal etter et år. Hvis det går bra kan man forsiktig (i løpet av to måneder) redusere Cipralex og se om det går bra osv. De fleste vil nok foretrekke å bruke medisinene i flere år, men hvis det ikke går bra med reduksjonen er det bare å fortsette.
Det er i dag ikke noe som tyder på at lang tids bruk av disse medisinene er skadelig hvis det ikke er tydelige bivirkninger, snarere tvert imot.
Besvart av: Psykiater Fred Holsten

Redd for bivirknnger av medisin

Spørsmål:
Hei. Jeg har strevd med tvangstanker, angst og depressive tanker opp og ned i 5 mnd nå, i dag fikk jeg utskrevet Cipralex av legen min. Jeg er veldig skeptisk til å begynne med de, og er redd for bivirkningene av de. Hører mye negativt om anti-depressive medisiner og at de som  tar de, ikke blir seg selv, de får et platt følelses liv osv.. Stemmer dette? Er denne typen bedre enn andre typer? Åssen funker de på kroppen egentlig?
Svar:
Cipralex er et av de vanligste medikamentene man forsøker ved tvangslidelse. Hvis man får den ønskede virkningen av dette legemidlet skal man ikke bli utsatt for å bli flat i følelseslivet eller andre ubehagelige bivirkninger, men det er prøving og feiling. De første to til tre ukene kan du føle litt mer uro, men det går over. Skulle du etter det føle deg flat i følelseslivet skal du be om et annet preparat. De fleste får en tendens til mer svetting, men hvis det ikke er voldsomt er det tolerabelt. Langtidsvirkningene: Det er ingen ting som tyder på at disse legemidlene har skadelige virkninger hvis man ikke blir gående med akutte ubehagelige bivirkninger. Pass på at du får høy nok dose, dvs øk dosen hvis du ikke har ønsket effekt etter 4-5 uker – så sant du ikke får bivirkninger.
Besvart av: Psykiater Fred Holsten

Når begynner medisinen å virke?

Spørsmål:
Hei,er mor til en gutt på 14 med OCD, har gått til psykolog med han i snart 2 år og prøvd ulike metoder, samtale, eksponering uten resultat, har nå startet med medisinering Zoloft, er der noen som har erfaring med dette preparatet? Fikk fortalt at det kan gå opp til 9 mnd før vi merker effekten av den. Syns det er veldig lang “ventetid”. Hverdagen for gutten min og for oss andre i familien er knalltøff, Hele døgnet er preget av OCD.
Svar:
Zoloft er et godt utprøvet preparat ved OCD. Man behøver ikke vente i 9 mnd. Hvis det ikke er tegn til virkning etter 4 uker, og preparatet tolereres bør man øke dosen så høyt som muig uten at det blir ubehagelige bivirkninger før man eventuelt skifter preparat. 8-10 uker er det lengste jeg ville vente hvis det ikke er tegn til effekt.
Besvart av: Psykiater Fred Holsten

Barn

Behandling av barn med OCD

Spørsmål: 
Vi er foreldre til en datter på 12 år som har tanker om at alt som har med skolen å gjøre, gjør henne og hennes omgivelser skittent. Dette har utspring i en hendelse på skolen.Dette gjør at hun også mener hele sitt nærmiljø er skittent pga av skolevenner osv og må vaske seg/ skifte klær/vaske klær for å bli ren.
Dette er helt klart et tilfelle av barn og OCD og vi er til behandling ved BUP kontoret i vårt nærmiljø.Terapeutene vi er i kontakt med har sagt de ikke har vært borte i en slik sak før, og har heller ikke klart å skaffe seg noen referanser. Dette gjør oss foreldre super usikre på om opplegget de har presentert for oss er godt nok. De utøver kognitiv terapi samt eksponerings terapi, og vi har undret oss mange ganger over timene vi har vært til stede i.  
Vi synes de har engasjert seg alt for lite i selve det som har med eksponering å gjøre, vi føler heller at de har lagt den oppgaven over på oss som foreldre. Dette har vi sagt må være helt galt. Har du noen erfaringer å dele med oss, særlig det som har med eksponering  mot skumle ting å gjøre? Er eneste stedet å henvende seg til, det lokale BUP kontor i vårt område?
Svar:
Til spørsmålene om BUP og mangelfull erfaring: Behandling av OCD hos barn vil i de fleste tilfeller være en oppgave for spesialisthelsetjenesten, dvs. BUP. Det er derfor fint at dere har fått et tilbud der. Jeg synes også det er fint at terapeutene er åpne på sin mangel på erfaring med slike saker. De er ikke alene om det. En undersøkelse som vi gjorde for noen år siden viste at de fleste terapeutene i BUP hadde erfaring fra mindre enn 5 OCD saker, selv med lang (10 års) klinisk erfaring, og mange vil ikke ha erfaring med OCD i det hele tatt.
Årsakene til dette er mange. Noe av bakgrunnen er at mange barn/unge med OCD er flau og tildekkende på vanskene sine og ofte vegrende på å søke behandling, noe som bidrar til at  OCD er ganske lavfrekvent i BUP. Mange BUP’er vil ha bare 3-5 OCD saker pr. år, og det vil selvsagt da være vanskelig å opparbeide erfaring for den enkelte terapeut. Derfor er det et godt utgangspunkt at deres terapeuter er åpne på dette. Når det gjelder referanser, så er den mest brukte behandlingsmetoden på barn/unge beskrevet detaljert i en bok av John March og Karen Mulle: Tvangslidelser hos barn og unge, Gyldendal, 2002.
Et av grunnprinsippene i behandling av OCD hos barn/unge er eksponering og responsprevensjon, dvs. at man systematisk og gradvis oppsøker/utsetter seg for angstprovoserende situasjoner (eksponering) uten at gjør bruk av tvangshandlinger eller ritualer (responsprevensjon). For deres datter ville dette bety at man forsiktig, gradvis og systematisk oppfordret henne til å oppsøke situasjoner som påførte henne opplevelsen av “skitt”, samtidig som hun stoppet tilhørende tvangshandling som vasking/skifte av klær. Dette behandlingsprinsipper er enkelt, men kan noen ganger være vanskelig å gjennomføre, særlig når man ikke har erfaring fra denne måten å arbeide på. Dette fordi man ber barnet om å sette seg i situasjoner som framkaller relativt sterk angst/ubehag. Dersom man skal lykkes med slik behandling, vil man være helt avhengig av et svært godt og tett samarbeid mellom barnet, foreldrene og terapeut hvor alle tre parter jobber sammen mot felles mål.
Det dere skriver om at dere er “superusikre” på om behandlingen er rett, er derfor ikke bra og det kan høres ut som både dere og terapeutene er usikre. Jeg får derfor tanker om at dere sammen med terapeutene burde bruke mer tid på å etablere en felles plattform og felles forståelse å jobbe utfra hvor dere kan være trygge på at det dere gjør vil være til hjelp for jenta. Dersom jenta skal være i stand til å stå imot tvangen, vil ho ha behov for mye støtte og hjelp både fra dere som foreldre og fra terapeutene. Hva som skal være foreldre sin rolle i behandling av OCD vil variere fra sak til sak og bør drøftes og avtales i hver enkelt sak, men generelt vil foreldre ha en svært viktig rolle i slik behandling, særlig hos yngre barn. Dette bl.a. fordi foreldre ofte vil bli involvert i tvangssymptomene som f.eks. at de må vaske klær, hele tiden ha rene klær, komme med forsikringer om at ho er ren osv., og all erfaring viser at slik involvering bidrar til å skape mer problem enn det løser.
Besvart av: Psykolog Robert Valderhaug

Kan man vokse av seg OCD?

Spørsmål:
Jeg har en datter på snart 12 år som fikk diagnosen OCD i fjor sommer. Mitt spørsmål er om det kan være sannsynlig at hun kan ”vokse dette av seg”? Så på hjemmesiden deres at OCD bl.a. kan skyldes mangel på et stoff i hjernen (serotonin) – er det i så fall noe man kan påvise ved undersøkelser? (sjekke om det er riktig diagnose hun har fått). Har dere noe råd/tips ang medisinering av en så ung jente – er det å anbefale så lenge hun fungerer bra (så langt) på andre arenaer? Hun er klar på det selv at hun tar det ut (fysisk og verbalt aggressiv + lyder, tanker, handlinger) der hun er tryggest; dvs hjemme, men hun viser det også for nære venninner osv. når de er hos oss. Og hvis dere har noe mer tips/råd utifra mine beskrivelser, er jeg takknemlig.
Det har vært tøffe og vanskelige år både for henne og oss rundt henne.  Hun hadde sagt at å ha det slik ”var den verste gaven Gud kunne ha gitt henne”.  Vi har nå fått plass ved BUP’s Familieenhet på der vi bor i 4 uker fra 21. mai. Dit skal både min mann (ikke biologisk far), Anna og jeg.
Når hun gikk hos psykolog ved BUP, opplevde vi at hun bare at hun ble verre og verre – til slutt et monster. Hun ble utredet for medisinering, men barnepsykiater mente hun ikke skulle ha.
Hennes tvang har bestått av ”ryddemani”, i tillegg til at hun har hatt store eksplosjoner, som har virket som lyn fra klar himmel. Hun har reagert på stemmer, lyder (vi har nå på radioen under måltider), spesielt ved spising, hvordan jeg har sett ut om morgenen, klær osv. Det meste, som har variert noe opp igjennom årene. Hun uttrykker selv at hun får ”tanker”; at hun må gjøre/si ting. Og at hun ikke ”vil” bli kvitt ryddingen sin. Hun forklarer lydene, som haier som spretter opp i hjernen hennes. Hun har flere ganger uttrykt at hun ønsker å drepe meg. Hun har sagt at hun har vært djevelen osv., men det er ca 1 år siden sist nå.
Hun fikk mensen i fjor, rett etter fylte 11 år. Vi avsluttet behandling hos psykolog ved BUP i november i fjor. Hun har siden da vært hos kinesolog. I hvert fall har hun vist en del endringer siste tiden; hun rydder mindre, er mer ”positiv”; hun sier mye mer hyggelige ting til oss (”er glad i” osv.). Og det er mye lengre mellom utbruddene/eksplosjonene hennes. En periode var det gjerne 2-3 om dagen. Uansett virker det som om hun kontrollerer mye. På skole og fritidsaktiviteter fungerer hun tilsynelatende fint. Hun har vært involvert i 2 mobbesaker (hun var mobber) i 2. og 4. klasse, tror jeg. Ellers er hun veldig populær på skolen (hun hører til ”de kule jentene”, og mange gutter er forelsket i henne. Ellers gjør hun det bra i sport. Flink i bl.a. håndball. Hun er et typisk konkurransemenneske, som hater å tape.
Svar:
Du beskriver en svært vanskelig situasjon for både datteren din og for familien. Jeg ser også at dere nå er midt i et nytt behandlingstilbud og jeg ønsker ikke å gripe inn i dette på noen måte. Likevel noen generelle kommentarer til dine spørsmål:
Det er dessverre lite grunnlag til å forvente at ho ”vokser av seg” OCD, men det kan være variasjoner over tid med hensyn til hvordan problemene framstår. Ho er også i en alder preget av store endringer (pubertet) som også vil virke inn på hvordan hennes OCD arter seg. Det er derfor grunn til å forvente at de vanskelige periodene dere har vært gjennom kan bli bedre, men slik du beskriver situasjonen bør dere helt klart opprettholde en behandlingskontakt. Dette fordi uten adekvat behandling, er prognosen relativt dårlig (OCD vedvarer oftest), men også fordi det å leve i en situasjon hvor OCD dominerer den daglige tilværelsen vil kunne forstyrre den normale utviklingen til barn og ungdom slik at man lett kan få tilleggsproblemer.
Du spør videre om undersøkelser av serotonin nivået i hjernen kan brukes til å stille riktig diagnose. Dette er dessverre ikke mulig. Slike undersøkelser er brukt i forskning på grupper av mennesker for å undersøke forskjeller på gruppenivå, men kan pr.idag ikke brukes som diagnostisk metode for å slå fast om en enkelt person har OCD eller ikke.
På spørsmålet ditt om medisinering av ”en så ung jente”, vil jeg presisere at jeg er psykolog og ikke lege. Du sier også at barnepsykiater har vurdert dette og mener at det ikke er grunnlag for medisinering. Jeg vil likevel på generelt grunnlag, på basis av forskning og kliniske erfaringer, presisere at hennes alder ikke representerer noen innvending mot medisinering. Medisiner har en dokumentert effekt på OCD, også hos barn, men dette må vurderes individuelt på basis av en helhetsvurdering av vanskene. I dette inngår også en vurdering av alvorlighetsgraden ved vanskene (i hvor stor grad hennes daglige fungering forstyrres) og hvilken effekt man oppnår ved andre behandlingstiltak. Dersom situasjonen som du beskriver (som jeg oppfatter som alvorlig) fortsetter uendret til tross for ulike behandlingsforsøk hos psykolog og på familieavdeling, bør kanskje dette spørsmålet tas opp igjen til ny vurdering. Det er likevel viktig å se på medisiner som et tillegg til andre tiltak, ikke som en erstatning for andre tiltak.
Du beskriver videre en rekke situasjoner og opplevelser som er svært sterke og som gjør meg usikker på om det kan være tilleggsproblemer (utover ”bare” OCD). Du beskriver blant annet at ho lager lyder (som ho beskriver som haier som spretter opp), og at ho kan ha eksplosjoner, har deltatt i mobbing, at ho kan være fysisk utagerende, at ho noen ganger ønsker å drepe deg og at ho opplever seg som djevelen. Jeg vil tro det er disse tingene du tenker på når du noen ganger opplever henne som et ”monster”.
Min kommentar til dette er at selv om man har OCD, kan man også samtidig ha mange andre problemer, og det er viktig at man ikke overfokuserer OCD og overser andre vansker. Ut fra det du beskriver kan man få inntrykk av om ho har mye aggresjon og at dere har utviklet et samspill (du skriver ikke så mye om far) hvor dette synes å være mye preget av aggressive følelser og frustrasjon. Jeg antar at det også kan være slike vurderinger som ligger til grunn for tilbudet om familieopphold, og jeg håper sterkt at dette oppholdet blir konstruktivt for dere alle. Også når vi tenker behandling for OCD hos barn, ser vi det som svært viktig at familien får en aktiv rolle i behandlingsopplegget. Bakgrunnen for dette, er at familien ofte blir involvert og dradd inn i barnets tvang og at dette over tid resulterer i en situasjon hvor familien blir sittende med følelser av hjelpeløshet, frustrasjon, bebreidelser, sinne og aggresjon. Både klinisk erfaring og forskning viser at dette forverrer tvangen og medfører dårligere prognose. Det er viktig å presisere at verken familien eller barnet kan bebreides for at dette skjer, men at det heller er kvaliteter ved selve tvangen som medfører at dette lett vil kunne skje. Slike samspill hvor familien blir involvert i barnet sin tvang er svært uheldige og lite konstruktive, og man bør arbeide systematisk for å komme ut av dette som en del av det totale behandlingsopplegget.
Du skriver også at datteren ble dårligere når ho gikk til psykolog og at ho ble bedre når ho gikk til kinesolog. Det er viktig å være oppmerksom på at OCD svært ofte varierer, dvs. at det kan være gode og dårlige perioder og at vi ser på OCD som en forstyrrelse som lett påvirkes av stress og andre belastninger. Derfor kan man lett trekke en slutning om at ho ble dårlig fordi ho gikk hos en ”dårlig” psykolog eller at psykologisk hjelp ikke er bra for henne. Og motsatt for kinesolog. Problemet med dette er at det kan resultere i manglende stabilitet også i behandlingskontakten. Jeg vil hevde at sannsynligheten er stor for at den dårlige utviklingen i psykolog-perioden og den gode utviklingen i kinesolog-perioden, skyldes egenskaper ved OCD heller enn de to behandlingene eller behandlerne, og at dere sannsynligvis vil oppleve slike skiftninger og variasjoner også i framtiden. Dette er også en måte å tenke på som dere bør bruke på datteren deres og hennes problem. Når du f.eks. sier at ho til slutt var ”et monster”, ville jeg heller sagt at ”tvangen (eller OCD’en) var som et monster”. Det ville sannsynligvis reflektere mye bedre hva jenta selv opplever, for ho vil sannsynligvis noen ganger kunne oppleve seg som overmannet av ”et monster” (ikke at ho er et monster), og jeg leser også mellom linjene i det du skriver at dette slett ikke er en jente som kan beskrives som et monster. 
Besvart av: Psykolog Robert Valderhaug

Jente på 9 år med tvangstanker

Spørsmål: 
Vi har en datter som nettopp har fylt 9 år, og som sliter mer enn normalt for tiden. Ut i fra det jeg har lest på nett, så lider hun helt klart av tvangstanker. Hun må gjøre forskjellig, og føler at vi i nærmeste familiekan dø hvis hun ikke gjør det. Hun har begynt med å telle, og lager seg regler for hva som må gjøres. Det begynte med litt ekstra vasking, men har utviklet seg og blitt litt ekstremt den siste tiden. 
Jeg har ordnet med samtale med helsestasjonen den 11.4. Har hatt time tid tidligere, men det har av ulike grunner blitt kansellert. Siden de siste 14 dagene har vært ekstreme og hun gråter hver dag på grunn av disseubehagelige tankene føles det som om 11 april er et år unna.
 Hva kan jeg gjøre og si nå mens vi venter for å hjelp henne litt. Jeg må hele tiden bekrefte for henne at hun ikke må gjøre ulike ting. Hun vil at jeg skal følge med henne hele tiden for at hun ikke skal gjøre disse dummetingene som hun sier. Det er mer enn slitsomt, og vil gjerne ha noen råd å følge til vi får profesjonell hjelp.
Svar: 
Tvangstanker om at en i den nærmeste familie, som regel foreldrene, er meget vanlig hos yngre barn som utvikler tvangsproblematikk. For å håndtere uroen og angsten som oppstår ved tanken på at mor eller far skal dø begynner de å gjøre ulike handlinger (telle, vaske, regler og få bekreftelse). I begynnelsen blir de ulike handlingene hensiktsmessige mestringsteknikker da barnet merker at uroen/angsten går ned. Men problemet oppstår da tankene kommer tilbake og barnet føler at de må fortsette å gjøre handlinger for å holde uroen vekk. Dette har tydeligvis blitt tilfelle hos datteren deres. 
Bekreftelsene deres hjelper kunne en kort stund og dessverre er med på å forsterke problemet da angsten vil komme tilbake. Handlingene både hun og dere gjør for å forsikre henne at dere ikke skal dø vil sannsynligvis bare bidra til at hun gjør enda mere tvangshandlinger.
Det er et godt tegn at hun selv kaller handlingene “disse dumme tingene”, da er hun selv klar over at dette ikke er hensiktsmessig. Fint om dere kunne snakke med henne om hvor lite hensiktsmessig dette er. Det er viktig å møte hennes truende tanker. Tankene om at dere kan dø. For det kan dere og det vet hun! Som regel er det bedre å snakke om hvor forferdelig dette ville være, fremfor å si at det ikke vil skje. Men da er det også viktig å snakke om hvor små sjanser det er at det vil skje da dere ikke tar risiko utover det som vil gi et godt normalt liv. Det er viktig å ikke skåne/skjerme henne for å føle angst og uro, men isteden hjelpe henne til å føle på angsten og smerten ulike tanker/situasjoner skaper. Det er viktig at barnet lærer å skille mellom tanker og reelle hendelser, men at tanker kan skape vel så sterke følelser som en reell hendelse.
Håper at dette kan være noe til nytte.
Besvart av: Psykolog Kitty Dahl

Redd for at noe ondt skal skje barna

Spørsmål:
Jeg har to sønner, en på seks, og en på snart fem. Jeg gråter meg i søvn hver kveld, fordi jeg ikke klarer å få ut av tankene at han kanskje en gang skal bli misbrukt seksuelt. Jeg drømmer om dette om natten, og syns det er helt forferdelig å måtte se overgriperen i øynene hver natt(overgriperen varierer). Det er grusomt å se de triste, skuffende og uforstående øynene til sønnen min hver natt i søvne. Det er jo akkurat som en virkelighet!..
Så har jeg jo dårlig samvittighet fordi at jeg ikke tror noe sånt kan skje med min eldste sønn. Er jeg liksom ikke like glad i han, kanskje?
Jeg vet at disse tankene er teite, og at det er ingenting jeg kan gjøre fra eller til for om overgrep evnt kommer til å skje, men jeg får ikke tankene bort! Jeg prøver å fortelle begge guttene om “de klassiske reglene”; ikke bli med noen du ikke kjenner, ikke ta imot noe fa en fremmede… Men den minste tror han bare kan springe bort fra vedkommende, eller fekte han med sverdet sitt.. Jeg har så panikk for dette.. I oktober reiser vi til syden, og jeg er så redd for at han skal bli bortført, og at jeg aldri skal få se han igjen. Jeg har vurdert det verste, og kommet fram til, om dette høres aldri så stygt ut, at hvis han eller den eldste skulle bli bortført, så håper jeg de blir drept i forhold til å bli misbrukt om og om igjen, og kanskje solgt som sexleketøy.. For blir du misbrukt, så er du i realiteten levende død.
Jeg har ikke tid til å sitte med disse tankene, og er klar over at det er helt idiotisk av meg å tenke på det, men det går liksom ikke bort.. Jeg er student ved universitetet, og har ikke kapasitet i hjernen til å tenke både på det og på en evntmishandling. Og jeg har dårlig samvittighet overfor mannen min som sier at hvis jeg fortsetter med disse tankene, så vil jeg bli overbeskyttende, og ikke tillate barna omgang med andre, at det vil ende med at jeg ødelegger livene deres.. Og det er jo nettop det jeg ikke vil… Det blir en ond sirkel, dette her..
Jeg beklager at det ble sånn en lang mail, men tenkte kanskje du måtte ha litt info rundt, slik at du kan forstå problemet bedre..
Svar: 
Du har det virkelig tøft skjønner jeg utfra din email. Samtidig ser det ut til at du sannsynligvis har ressurser til å klare å takle disse problemene. Noe enkelt råd synes jeg ikke man kan gi for dette siden problemet ser ut til  gripe inn i livet til hele familien. Jeg synes at du og din mann bør oppsøke hjelp gjennom studentenes helsetjeneste for å ha noen til å dele disse problemene med. Jeg er enig at du ikke bør sitte med disse tankene alene. Derfor er det viktig at du eller helst både deg og din mann får noen å snakke med om dette. Jeg beklager hvis jeg ikke kan være mer konkret, men jeg synes dere trenger mer emosjonell støtte nå enn intellektuelle løsninger. Det kan være en trøst at slike tvangstanker rammer som regel menneskene som er meget glad i sine barn og ville dem det beste i livet. Å oppsøke hjelp vil være den beste måten å bidra til en trygg oppvekst for dine barn.
Besvart av: Psykolog Patrick Antony Vogel

Gutt på 14 år med Tourettes syndrom

Spørsmål: 
Jeg har en sønn på 14 år som har tourettes syndrome av moderat karakter.Han har ikke lese eller skrive vansker eller konsentrasjonsproblemer. Etter at han kom i puberteten har vokale og verbale tics blitt mindre fremtredende, men han har fått økt fokus på sunn mat og trening. Han kuttet ut godterispising på dagen og har siden ikke spist godteri. Han er opptatt av hva matvarene inneholder, spesielt fettinnholdet. Han spiser aldri mer enn to brødskiver til ett måltid, men supplerer med frukt og grønnsaker. Han kombinerer gjerne flere matsorter på en litt pussig måte. F.eks at han har sitrondråper på pannekaka sammen med litt sukker. Eller at han kan ha eplebiter oppi youghurt. Han kan f.eks ikke spise pizza to kvelder etter hverandre. Det bør helst være hvitost av lettvarianten oppå pizzaen.Totalt sett er mengden mat normal i forhold til hans alder. Det er matens innhold han er overfokusert på. Det virker som han må ha sitt eget opplegg og at det gir ham en slags form for ha kontroll og trygghetsfølelse. Så lenge han får gjøre det på sin måte er han harmonisk. Det samme gjelder trening. Han må trene litt hver dag med manualer og ett apparat som styrker rygg og mavemuskelatur.Slik jeg har forstått så er dette en måte å kamuflere følelser og lav selvfølelse på. Det må sies at det virker som han har god selvtillit. Han er en ener på skolen, får toppkarakterer, er veldig disiplinert og han har tydeligvis lagt lista høyt i forhold til hva han krever av seg selv. Han er solidarisk og den som trer støttende til når f.eksmedelever trenger hjelp. Han  er perfeksjonist. Det jeg lurer på  om dette med mat og treninger er tvangstanker/ handlinger forbundet med hans tourette,eller om det kan dreie seg om ortoreksi. Takknemlig for svar!
Svar: 
Takk for spørsmålet.
Det er neppe så mange som har hørt om ortoreksi. Ortoreksi finnes ikke i diagnosebøkene, men det begynner å forskes litt på emnet. Lidelsen har blitt beskrevet som en moderne spiseforstyrrelse med overdrevent fokus på sunn mat. Målet er ofte i starten å forbedre helsen, gå ned i vekt eller behandle en sykdom. Til slutt blir denne dietten det viktigste i livet deres. Lidelsen vil føre til sosiale problemer og mye tid som går med til å tenke, planlegge og snakke om mat. Rigiditeten i forhold til mat blir stor. Som de fleste andre lidelser vil man anta at man kan snakke om ulike grader av alvorlighet.Ortoreksi kan også overlappe med andre spiseforstyrrelser.
Å tenke i retning av tvangslidelse er lett å forstå siden også forskerne på spiseforstyrrelser beskriver dette som en slags tvangslidelse. Forortoreksi ser man likheter ved at personene tenker hele tiden på mat (kan ligne på tvangstanker, men er gjerne dystone, det vil si at personene ønsker å ha det på den måten) som igjen ofte medfører sjekking av matvarer og overdrevent fokus på renhet (ligner på tvangshandlinger).
Noen forskere som forsøkte å lage et spørreskjema for ortoreksi fikk store problemer med å skille det fra tvangslidelse. Slik du beskriver situasjonen med din sønn, er det imidlertid for få rapporterte plager i forhold til å tenke at dette må være ortoreksi.
En annen mulighet er at det du beskriver er relatert til det som kalles spektrumlidelser for tvangslidelse. Det finnes flere av disse. En gruppe består av kroppsdysmorfi (forvrengt kroppsbilde), hypokondri og spiseforstyrrelser. En annen gruppe involverer de med impulskontroll problemer slik som patologisk gambling, trikotillomani og selvskadende atferd. En tredje gruppe inkluderer de med nevrologiske lidelser slik som autisme, Aspergers syndrom og Tourettes syndrom. Kombinasjonen med tvangstanker, vanskelig forhold til mat og Tourettes er med andre ord ikke uvanlig. Perfeksjonisme nevner du også. Det kjenner vi igjen som et vanlig personlighetstrekk ved tvangslidelse. Dette er også et kjent trekk for tvangspreget personlighet (kjennetegn: overdreven opptatthet av detaljer, skal gjøre alt riktig, får lite tid til hyggelig tidsfordriv, høye standarder, vanskelig for å la andre hjelpe og oppleves som rigide og sta).
Siden din sønn er 14 år kan man imidlertid ikke si at personligheten hans har stabilisert seg. Slik sett kan hans mulige perfeksjonisme endre seg naturlig med årene. Jeg ville hørt med sønnen din om han opplever noe av dette du beskriver som et problem samtidig som jeg ville holdt et øye med hans sosiale kontakt med jevnaldrende. Lykke til.
Besvart av: Psykolog Stian Solem

Redd for å skade barnet sitt

Spørsmål:
Jeg har ei nydelig lita datter på 1,5 år. Da hun var 2 mnd fikk jeg tvangstanker om å gjøre henne vondt, ja til og med ta livet av henne. Hun hadde kolikk og vi sov nesten ingen ting de første 2 mnd. Dette skremte meg så mye og jeg tok kontakt med psykiater. Der har jeg gått helt frem til nå. Jeg fikk medisinen Citalopram og den hjalp litt, men jeg har fortsatt noen få vonde tanker igjen. Disse kommer som oftest når jeg er sliten eller trett.
Jeg har sluttet på medisin, og ting er i grunn bra, men sliter litt med noen vonde tanker i ny og ned, ikke hverdag heldigvis. Jeg har kun disse tankene rettet mot min datter. Vil de noen sinne gå bort?
Er kjempe redd for neste gang jeg skal ha barn. Er det andre metoder osv som virker bedre mot tvangtanker av denne arten enn kongnitiv terapi og Citalopram ??
Svar: 
Det er en forferdelig vond opplevelse å få tvangstanker om å skade sitt eget barn! Men dette er langt fra uvanlig og kobles ofte med depresjon etter fødselen. Men tvangstanker om å skade andre er veldig vanlige – og husk: Hovedpoenget med tvangstanker er at det er tanker om handlinger man virkelig ikke ønsker å utføre! Derfor er det de en MINST VIL SKADE en får tvangstanker om å skade.
Nesten alle foreldre med barn som gråter mye, sover lite etc. vil ha flyktige tanker om å handle i sinne eller fortvilelse og skade barnet sitt, men for de fleste er tankene flyktige – de færreste skader jo heldigvis og selvsagt ikke barna sine. For de med tvangstanker tenker vi at problemet ligger i det vi kaller metakognisjon. Metakognisjon er tanker om tanker. Alle tenker vi tanker om de tankene vi tenker. For eksempel tanken om at det betyr noe om hvem vi er hvilke tanker vi tenker. Eller at det er en øket sannsynlighet for at vi kommer til å utføre en bestemt handling dersom vi tenker på å utføre denne handlingen. Mao tanker som “det er ikke tilfeldig hvem som stadig har tanker om å drepe barnet sitt” og “tenk om jeg kommer til å gjøre det fordi jeg tenker det så mye”…
Den beste behandlingen for slike tanker er metakognitiv terapi – dvsbehandling som går ut på å endre metatankene/ tankene om tvangstankene. Denne behandlingen går rett og slett ut på å oppdage at man IKKE gjør alt man tenker, IKKE har helt kontroll over hvilke tanker vi tenker til en hver tid, og IKKE ønsker å gjøre noe bare fordi vi tenker på det… Faktisk er det slik at om det er noe vi ABSOLUTT IKKE ØNSKER Å GJØRE så får en vanligvis ikke mer lyst men mindre lyst (tenk på ubehagelige telefoner som stadig utsettes og lignende)… Det er ofte en misforståelse å koble fra “tenker på” til “ønsker”…
Jeg skriver et kapittel om dette i en bok redigert av K. G. Götestam, utgitt av Psykiatrisk Opplysning i Stavanger: “Tvangslidelser” heter boken, og kapittelet heter “Tvangstanker om å skade”.
Jeg ønsker deg lykke til med å arbeide med å endre tankene dine om tvangstankene – tankene kan ikke få deg til å gjøre barnet ditt noe vondt!
Besvart av: Psykolog Leif E.O.Kennair

NAV. Stønad, Trygd etc.

Krav på sykepenger?

Spørsmål:
Jeg har vært ringevikar hos to arbeidsgivere.Siste arbeidsdag hos den ene arbeidsgiveren var 29.desember. 15.Januar ble jeg sykemeldt.Det vil si at det er gått 16 dager uten inntektsgivende arbeid hos denne ene arbeidsgiveren.Dette var grunnlag for avslag om sykepenger. 
Men, den 10 og 11 januar var jeg i arbeid hos den andre arbeidsgiveren, som da blir innenfor denne perioden på 16 dager. Jeg har vært ansatt hos begge arbeidsgivere i over fire uker. Vil jeg da ha krav på sykepenger?
Svar:
Retten til sykepenger som arbeidstaker følger av folketrygdlovens paragraf 8-15; retten til sykepenger som arbeidstaker faller bort når arbeidsforholdet midlertidig avbrytes i mer enn 14 dager.  Som avbrudd regnes også permisjon. Selv om retten til sykepenger som arbeidstaker etter paragraf 8-15 faller bort skal retten til sykepenger etter paragraf 8-47 ( midlertidig ut av arbeid) vurderes.
Det er vanskelig for meg å se om det andre arbeidsforholdet med jobb den 10. og 11. januar gir rett til sykepenger som arbeidstaker. Jeg anbefaler at det fremmes en søknad til nav trygd om sykepenger etterparagaraf 8-47.  Her finnes det et søknadsskjema som ligger på våre internettsider: nav.no.   Skjemaet ligger under ” jobb og arbeidsliv”, skjemaet er  NAV 08-47.05 ” Krav om sykepenger – midlertidig ut av inntektsgivende arbeid”.
Anbefaler også en samtale med saksbehandler på nav trygd.  Kan tyde på som om retten til sykepenger foreligger, men dette kan saksbehandler på det lokale nav kontoret , som har detaljkunnskap om saken, gi svar på.
Besvart av: Rådgiver i NAV Liv Dragsten

Har jeg rett til sykepenger?

Spørsmål: 
Hei. Jeg er en jente på 19 som har slitt med angst/tvangstanker i vel 3 år nå. Jeg tok meg et friår fra skolen for å bli frisk. I denne perioden fikk jeg behandling av bup, samtidig som jeg gikk på fluextin. Dette hjalp meg og jeg ble gradvis bedre. Jeg fikk jobb i barnehage gjennom aetat og fikk dagpenger. Deretter følte jeg meg klar til å begynne på skole. Jeg gikk da omsorg vk1.
I midten av skoleåret kom angsten og tvangstankene tilbake. Jeg forsøkte å gå på skolen men det resulterte i at jeg ikke klarte det. Så jeg måtte slutte på skolen. Jeg gikk i TFT og dette fikk meg til å bli litt bedre. Men tankene og tvangen ligger der enda.. Jeg ble litt bedre og prøvde å jobbe som i vikar i barnehage. Jeg fikk vikariat i den barnehagen jeg jobbet i når jeg hadde dagpenger. Jeg jobbet også i en annen barnehage. Men nå er angsten så ille at jeg ikke klarer å jobbe.
Har vært hos fastlegen og fått fluextin igjen og jeg venter på innkallelse fra psykolog.
Det som er forferdelig nå er at jeg har samboer og vi har bare en inntekt. Vi harsåvidt råd til mat og dette sliter veldig på oss. Angsten hindrer meg i å gå på skole og hindrer meg i å jobbe. Jeg tok dette opp med fastlegen og hun foreslo at jeg skulle gå på trydekontoret og levere en sykemelding. Dette har jeg da gjort, men jeg får sikkert ikke noe slags stønad. Jeg forsøkte også å gå på aetat for å melde meg arbeidsledig, men der følte jeg at de lo av meg siden jeg kom der og ikke hadde hatt noe “fast” jobb før og kunne tro at jeg kunne melde meg arbeidsledig. Og siden jeg var sykemeldt så kunne jeg ihvertfalll ikke melde meg arbeidsledig. Jeg forstår ingenting av dette her. Hva skal jeg leve av da? når jeg ikke kan jobbe eller gå på skole?
Så spm er om det finnes noe slags stønad jeg kan få?? har jeg ikke rett på noe da?
hilsen fortvilet jente
Svar: 
Generelle bestemmelser i folketrygdloven er at for å få rett til sykepenger må medlemmet ha vært i arbeid i minst 4 uker umiddelbart før arbeidsuførheten.  Sykepenger skal erstatte tapt arbeidsinntekt, og det er et vilkår at sykepengegrunnlaget ( inntektsgrunnlaget, dvs arbeidsinntekt omregnet til årsinnekt ) utgjør minst et halvt grunnbeløpet, dvs kr 31.446. 
Jeg forstår det slik at du har jobbet i et vikariat i en barnehage + ekstra i en annen.  På grunnlag av de opplysningene som gis er det vanskelig for meg å si om sykepengeretten er oppfylt eller ikke.  Jeg anbefaler at du tar tfl kontakt med ditt lokale Nav trygd kontor og bestiller en time til saksbehandler. Du bør ta med deg lønnsslipper fra siste året.  Når du har levert en skriftlig søknad om sykepenger ( duhar levert inn sykemelding), så har du krav på et skriftlig svar fra nav trygd.  I et slikt tilfelle som din bør det også vurderes om du kanskje kan ha krav på rehabiliteringspenger.  Disse kan tilstås dersom du ikke har sykepengerett, og det kan dokumenteres at du pga sykdom har vært minst 50 prosent arbeidsufør siste året. Grunnen til at dette nevnes er at jeg ser du ikke har klart og gjennomført skolegangen det siste året.
Jeg anbefaler sterkt at du snarest tar kontakt med ditt lokale kontor.
Besvart av: Rådgiver i NAV Liv Dragsten

Hvordan søke om grunnstønad

Spørsmål:
Hvordan går man frem når man skal søke om grunnstønad for ekstrautgifter i forbindelse med OCD?
Svar:
Fremgangsmåte ved søknad om grunnstønad til ekstrautgifter i forb med tvangslidelse: Samme fremgangsmåte som ved søknad om grunnstønad generelt.  Det er fastsatt skjema som finnes på internett eller kan fås i våre mottak eller tilsendt i posten. 
Ekstrautgiftene man har i forbindelse med søknaden skal dokumenteres. Det skal også foreligge legeerklæring ved søknad om grunnstønad. Enkelte utgifter kan være vanskeligere enn andre å dokumentere, ta derfor kontakt med lokalt Nav kontor, be om en  samtale eller få informasjon på telefon.
Besvart av: Rådgiver i NAV Liv Dragsten

Grunnstønad ved høye utgifter pga OCD

Spørsmål:
Kan grunnstønad gis iforb.med økte strømutgifter  pga høyt forbruk av varmt vann og såpe ved langvarig og hyppig kroppsvask?
Svar:
Nei, det kan ikke gis grunnstønad til dette formålet. Men i forbindelse med tvangslidelser kan det være flere andre ekstrautgifter som det kan ytes grunnstønad til.
Besvart av: Rådgiver i NAV Liv Dragsten

Pårørende

Hvordan motivere og hjelpe en i familien som har tvangslidelse?

Spørsmål: 
En av mine søsken har i flere år vært plaget med OCD. Det siste året har det blitt verre og verre med blant annet telling om og om igjen. Jeg er den personen som han har mest tillit til, og som kanskje kan påvirke hans valg i å ta imot behandling. Det er helt klart at han må få behandling for dette nå i og med at han har en veldig dårlig livskvalitet pga dette. Hvordan kan jeg motivere han til å ta imot behandling? Hvordan kan jeg hjelpe ham, i det hele tatt? Jeg er nok også den personen i familien som er mest tålmodig med han men jeg merker at jeg ogå har grenser for hvor mye jeg orker-og da har jeg helt forferdelig skyldfølelse når jeg tenker at dette orker jeg ikke idag. Hvordan takler man det som pårørende?
Svar: 
Spørsmålet ditt er representativt for veldig mange pårørende. Jeg vil ikke anbefale at man som pårørende plutselig begynner å introdusere overraskende eksponeringer eller ”mase” om at personen må frastå fra sine ritualer. Personen med tvangslidelsen må selv ta avgjørelsen om når og hvordan man vil endre sin atferd, men pårørende er en viktig ressurs både i tiden frem mot å ta avgjørelsen og ved oppstart av behandling. Når man går inn i et behandlingsopplegg er det vanlig å inkludere pårørende for å avtale hvordan man skal få mest ut av behandlingen. Et av de viktigste punktene er da å sette klare regler for når og hvordan pårørende skal håndtere brudd på reglene for ritualer og eksponering. Personen med tvangslidelse bestemmer selv i samråd med terapeuten og pårørende om hvordan dette skal gjøres.
Før man har kommet dit hen kan følgende punkter være til hjelp:
Sett opp en fordel og ulempe liste om det å ha tvang eller å starte med behandling. Gjerne vektlegg de ulike punktene på en skala fra 0-100 og oppsummer etter hvert. Bruk litt tid på å lage listen. Noen av punktene på denne listen kan være de plagene dere som pårørende opplever i forhold til tvangen. Etterpå diskuter hva poengsummene dere kommer frem til betyr for fremtiden.
Denne type liste kan for eksempel se slik ut:
Åpne dokument
Forsøk å utforske hva som holder han/hun igjen fra å oppsøke behandling. Mest sannsynlig kan det være en del ”tankefeller” man går i som kan justeres med alternative tanker, for eksempel:
”Behandling funker ikke på meg”
Svar: Hva slags bevis har han/hun for det? Hos oss har 3,7% rapportert å ha litt positiv forandring, 18,5% ganske mye positiv forandring, 37,0% mye positiv forandring og 25,9% svært mye positiv forandring.
”Jeg har prøvd behandling tidligere og det gikk dårlig”
Svar: Dette skjer med flere, men man lærer av tidligere behandlingsforsøk slik at man unngår å gå i de samme fellene igjen. Mange hos oss har hatt uttallige tidligere forsøk før de ble kvitt tvangen. Kanskje har man også fått feil behandling?
”Jeg skammes over å gå i behandling”
Svar: Det er ingen skam å gå i behandling lengre, en stor andel av befolkningen gjør det. Og om man skulle bry seg om at andre mener noe negativt om det, så får det bli deres problem. Det blir et slitsomt liv om man skal prøve å tenke seg frem til hva alle andre tenker og mener og forsøke å tilfredsstille alle andre
”Jeg har ikke tid til behandling” 
Svar: Som en av våre klienter sa ”dette er en vinn-vinn situasjon, fordi ritualene mine tar like lang tid å gjøre som behandlingen. Om man fortsatt mener man har dårlig tid, så er medikamentell behandling kanskje lettere tilgjengelig? Om man ikke har tid så er problemet kanskje ikke så stort heller?
Mange andre eksempler kan nevnes også, men det viktigste er å prøve å analysere logisk tankene som holder personen tilbake.
I forhold til skyldfølelsen du kjenner er det naturlig. Man vil at sine nærmeste skal ha det bra og blir frustrert når ting ikke går slik. Spesielt frustrerende er det når et problem oppleves som utenfor vår kontroll (det er personen med tvangslidelse som selv må ta initiativ til å endre atferd). Flere opplever pårørendesituasjonen såpass slitsomt at vi anbefaler enkelte å oppsøke hjelp på egen hånd for å håndtere frustrasjonen og de negative tankene. Å snakke med andre i samme situasjon kan også være hjelpsomt. Ananke-møter er flott for dette.
Pårørende kan også gå i mange tankefeller, for eksempel:
”Det kommer aldri til å bli bedre”
Svar: Tvangslidelse er ofte episodisk, bedre perioder vil komme, behandling kan hjelpe, nyere behandlingsmetoder er alltids under utvikling. Behandling av tvangslidelse har store effektstørrelser sammenlignet med mange andre psykiske lidelser.
”Jeg må få han/hun til å bli kvitt tvangen” 
Svar: Man kan ikke endre andre, det man kan endre er sine egne reaksjoner på andre. Man må respektere andres valg og det betyr også å respektere valg vi tenker er negative for de.
”Han/hun kommer aldri til å oppsøke hjelp” 
Svar: Noen trenger lengre tid enn andre til å oppsøke hjelp, ofte ser vi at de som har hatt tvang lenge er utrolig lei av det og legger derfor ned veldig mye jobb i å bli kvitt tvangen – og klarer det!
Besvart av:  Psykolog Stian Solem

Sliten av å ha tvangslidende i familien

Spørsmål: 
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg har en mann med sosial angst, panikkangst og tvangstanker eks: brødet skal ligge på rett måte når man skjærer i det? Han våkner om morgenen og begynner å tenke hvordan han skal stå opp av sengen, om han skal kle på seg først, hvordan han skal gå ut på badet, og hvordan han skal sette seg på toalettet, til alt han skal gjøre er det en nøyaktig utredet plan, og kommer man ut av det mønsteret som han har lagt opp blir han sint og fustrert.
Han tenker hele sin våkene tid, alt skal være perfekt, og så har han en kone som var impulsiv, full av liv, men som nå er langt nede i hans verden hvor alle ser på oss at vi er gale, eller når vi er ute så kan men ikke prate for da oppdager folk at vi er alt annet en perfekte, best å være i vår egen lille verden.
Han gjør det forresten bra på jobben, foruten at han hele tiden ikke synes han gjør en bra nok jobb. Han går i kognitiv terapi, og brukte Cipralex, men han bliraggresiv av de å har sluttet på egenhånd, han har lite tiltro til sin lege og mener selv at det ikke er noe som feiler han. Jeg som hans kona vet ikke hva jeg skal gjøre, og er redd jeg selv blir gal av dette, det er så lite info for oss som står på den andre siden av gjerdet, hva kan vi gjøre?jeg har selv blitt deprimert av dette, og jeg klarer ikke hjelpe han, vil nødig gå fra min mann, vil bare finne en løsning for oss.
Svar: 
Behandlingsapparatet er i hovedsak tilpasset personer som selv har en sykdom, selv om det selvsagt er flere som har behov for hjelp! Det blir gjort lite for å forebygge sykdom, og lite for å hjelpe dem som lider under andres sykdom. Desverre.
Når en person har OCD er det vanligvis mange flere som blir rammet. Dette kan være ektefelle eller barn. Det kan være venner og andre som bryr seg om den som har lidelsen. Vanligvis er det for denne gruppen vanskelig å få hjelp, før en selv utvikler en lidelse. Jeg skal her forsøke å si litt om noen av temaene du tar opp, og som jeg vet har ha stor betydning for mange som er pårørende til pasienter med OCD.
1. Tilgangen til informasjon om lidelsen er alt for liten. Som resultat av dette bebreider mange pårørende seg selv. De tror ofte at de har skyld i at noen man er glad i har fått lidelsen eller ikke blir frisk fra den. Mange opplever skyld, skam eller ansvar. Mange opplever også at de ikke kan snakke med venner og kjente fordi de er redd for å såre den som har OCD. Gjennom dette mister de en god mulighet for støtte og råd. Ved å øke innsatsen muligheten for informasjon og sosial støtte ville mange pårørende fått det mye bedre!
2. Mange er også usikre på hva de skal gjøre når en person man er glad i har OCD og krever at også de skal følge reglene forbundet med tvangshandlinger. Mange følger disse reglene for å unngå konflikt og fordi man ønsker å hjelpe så den med OCD ikke skal ha det vondt. Dette er et mønster mange trenger hjelp for å bryte.
3. At pårørende har lyst til å bidra i kampen mot OCD kan være en stor ressurs, men det finnes i dag lite informasjon eller hjelp tilgjengelig som viser hvordan man best kan hjelpe. Ved å øke innsatsen på dette feltet vil mange både pasienter og pårørende kunne få det betydelig bedre.
4. Mange opplever at belastningene forbundet med å være pårørende er så store og er redd for selv å bli syk av dette. Mange trenger hjelp til å ta vare på seg selv og sine behov, fordi disse igjen og igjen blir satt til side på grunn av OCD-lidelsen.
5. Noen opplever at de er fanget i et forhold de ikke lengre ønsker å være i, og opplever dårlig samvittighet for dette. Det er viktig at pårørende kan få støtte i prosessen der de finner frem til hvor ens grenser går for. Jeg er klar over at dette er et veldig følsomt tema. På den ene siden ønsker man å støtte den som har en fæl lidelse, men det finnes grenser for hvor langt man kan gå i å støtte. Det burde være tilbud om støtte og hjelp for alle som møter slike utfordringer.
Jeg er fullt klar over at mine svar er utilstrekkelige, men håper å bidra til at disse temaene blir tatt opp! Gjennom dette kan kanskje flere bidra slik at enda bedre svar og tilbud kan utvikles. Håper virkelig at vi på sikt kan bli flinkere, forbedre og utvide tilbudet for pårørende!
Det er mulig å arbeide politisk og mot behandlingsapparat. Det bør bevilges mer ressurser til dette arbeidet, men dette kommer ikke til å skje dersom ingen tar opp kampen og viser hvor stort behovet for dette er!
Som pasientorganisasjon kan Ananke gjøre mye. Det kan opprettes pårørende grupper, det kan søkes om midler til å utvikle bøker ogkursmateriell . Dersom det er  mange som ønsker å gjøre en innsats på dette området tror jeg vi kan nå langt!
Besvart av: Psykolog Bjarne Hansen

Problemer med å tåle familien ved OCD

Spørsmål: 
Jeg lider av mye tvangstanker og en god del tvang, men det er tvangstankene mine som styrer hele mitt liv. Det jeg lurte på er om det er vanlig at man ikke tåler sin egen familie når man har tvangstanker?
Jeg er 52 år og har 3 voksne barn, men jeg får fryktelig angst hvis barna kommer på besøk og så detter jeg i depresjon og begynner å gråte. Det samme gjelder min kone også. Jeg får mye angst når hun kommer hjem fra arbeid, men det som er verst er hvis hun skal gjøre noe hjemme, så fyker angsten opp med en gang, så jeg tåler ikke at det blir gjort noe hjemme som skaper lit rot i systemet mitt.
Svar: 
OCD rammer ikke bare den som har lidelsen, men også denne personens forhold til andre, spesielt personer man står nært. Det er med andre ord ikke bare en person som lider, men oftest hele familier. Mange får problemer fordi systemet av tvangshandlinger krever overdreven orden eller renslighet, som verken gir mening for andre eller er mulig å gjennomføre. Resultatet blir ofte angst, sorg/ depresjon, konflikter eller sosial isolasjon. Eller slik som du beskriver det; at man ikke tåler sin egen familie.
Mange OCD-pasienter har tvangstanker knyttet til å skulle skade eller forgripe seg på personer man er glad i, ofte familiemedlemmer. Pasienter med OCD feiltolke ofte slike tanker som tegn på at man faktisk kan komme til å utføre slike handlinger, og synes derfor at det er vanskelig å forholde seg til de aktuelle familiemedlemmene.
Det har til nå blitt alt for lite fokusert og forsket på hvordan man bedre kan hjelpe pasienter med de sosial konsekvensene lidelsen innebærer. Det har også blitt for lite fokusert på hvordan man bedre kan hjelpe pasientens pårørende. Ananke samarbeider med fagmiljøet i Trondheim for å utvikle prosjekt og behandlingstilbud knyttet til disse problemstillingene.
I et slikt tilbud vil det bli lagt til rette slik at pårørende får bedre informasjon om lidelsen og hvordan man mest hensiktsmessig kan ta hensyn til pasienten. Gjennom dette kan man unngå konflikter som kommer som resultat av mangel på kunnskap og fornuftig tilrettelegging. Det vil også bli lagt vekt på å vise pårørende hvordan de bedre kan legge til rette slik at pasienter øker troen på og motivasjonen for behandling. I tillegg til dette vil det fokuseres på hvordan pårørende bedre kan ivareta egne behov og sette grenser slik at de i minst mulig grad blir ”dratt inn i pasientens system”.
Ved at pårørende får bedre hjelp vil også pasienter som i dag sliter med dårlig samvittighet for konsekvensene lidelsen har får personer man er glad i, få det bedre.
Besvart av: Psykolog Bjarne Hansen

Relaterte lidelser

Vasking og plagsomme tanker

Spørsmål: 
Hei, jeg er en jente som har slitt med sterke tvangsanker siden jeg var 8 år( kan ha vært tidligere) jeg er nå 19. jeg har egentlig hatt alle mulig kjente symptomer som har skiftet opp gjenom årene, men frykten for bakterier og den ekstreme håndvasken har alltid vært der, har ikke noe fuktighet igjen i hendene!
Nå plages jeg også av tanker om mitt utseende, for ikke fred! det gjelder for det meste håret, jeg har krøller og ønsker rett hår pga en kommentar jeg fikk om at jeg var pen da jeg rettet det ut, siden det har jeg blitt besatt og tankene angående håret mitt har kvernet i ca 8 mnd nå! er dette normalt for tvangstankere, eller handler det om personligheten min? vær så snill å hjelp meg med å svare på dette.jeg går til behandling men jeg ønsker din mening i tilegg.
Svar: 
Når det gjelder vasketvangen og bakteriefrykten så håper jeg at du arbeider med å ta på alle “smittekilder” som du frykter inkludert slik som vanligvis ikke tas på i vår kultur men som for eksempel en lege kan forklare EGENTLIG er helt trygge, og samtidig gjør ALT DU KAN for å ikke vaske. Dette er nok hovedveien til å bli bedre i forhold til vaskingen.
Når det gjelder tanker om utseendet så er det slik at alle er opptatt av utseende – sitt eget og andres. Og evalueringer av utseendet vårt av andre kan ofte såre eller gjøre oss veldig opptatt av kommentaren og den siden av utseendet vårt som de kommenterer. Disse tankene har sjeldent noe med tvangstanker å gjøre. Så når denne vanlige, normale dagligdagse opptattheten med utseende begynner å bli karakterisert som sykelig (fordi den er plagsom, smertefull, tar tid og krefter, eller fører til sosialtilbaketrekning eller selvskading el.) så er det ofte andre lidelser med i bildet. Kroppsdysmorfisk lidelse er en psykisk sykdom som handler om en overopptatthet med eget utseende og urimelige negative evalueringer av eget utseende. Opptatthet omkring hår er meget vanlig som del av denne lidelsen. Det er selvsagt ikke mulig for meg å stille noen diagnose på bakgrunn av det du nevner, jeg bare sier at denne lidelsen eksisterer. Det er også enkelte som tenker at den lidelsen og tvangslidelser har noe til felles genetisk. Jeg legger ved noen lenker som kanskje gir mer informasjon, og om du tror dette er relevant for deg og din tilstand bør du kanskje gjøre behandler oppmerksom på det – som så kan vurdere diagnosen og behandlingstiltak.
Les denne artikkelen
Les også denne artikkelen
Besvart av: Psykolog Leif E.O.Kennair

Tvang, bulemi med mer

Spørsmål: 
Kan tvangen bli verre mens man går i terapi, om ja, hvorfor? Jeg kjenner at jeg får hyppigere tvangstanker, og bruker unnvikelses startegien min mer når jeg går til psykolog.
I en periode har jeg følt med nedtrykt, da har tvangstankene vært mer borte, er det vanlig? Jeg har fått diagnosen OCD, men nå i julen har jeg hatt lite tvang fordi jeg har vært nedstemt, og da begynner jeg med engang å tenke på at jeg kanskje ikke har tvang alikevel. Kanskje jeg er feil diagnostisert. Jeg fyllte alle kriteriene for OCD da jeg fikk psykolog, menalikevel tviler jeg nå ettersom jeg har hatt en god tvangstanke/handling periode…
Jeg har tidligere hatt bulimi, og tenker mye på mat den dag idag. Kjenner en ubehagelig metthetsfølelse hver gang jeg spiser uansett hvor lite, eller hvor mye det er. Har spiseforstyrrelser noen sammenheng med OCD?
Jeg har utrolig mange ubehagelige forestillinger. Dette innebærer at jeg kan sitte i bilen og se for meg mange scenarior der noe fælt skjer. Som oftest handler det om ulykker der jeg, eller andre dør. Jeg blir redd, trist av disse “synene. Et stadig gjentagende “bilde” er at jeg henger meg selv. Når dette bildet viser seg i hodet mitt føles det svært ubehagelig. Hva kan disse synene bety, og har de sammenheng med OCD? Jeg har ingen nytte av disse syner, de er ubehagelige og svært fremtredende. De kommer så og si hver gang jeg kjører bil, buss, og fly.
Svar: 
Om man bruker unnvikelsesstrategier, antar man at tvangstankene kan forekomme hyppigere, eller bli hyppigere lagt merke til. Dette illustrerer vi ofte med tankeeksperimenter hvor man blir bedt om å ikke tenke på noe. Dette er veldig vanskelig. Man blir veldig bevisst egne tanker når man prøver å unngå dem. Dette gjør at du lettere oppdager tankene og de oppleves kanskje enda mer ubehagelige siden man føler at man ikke klarer å kontrollere tankevirksomheten. Tvangen bruker ikke å bli verre under terapi i følge våre kriterier, men det kan kanskje oppleves slik noen ganger siden man endrer strategi. Det jobbes hardt under terapien for å la angsten komme, så de fleste beskriver behandlingen som slitsom. Man lar tankene komme og benytter seg ikke av unnvikelsesstrategier eller tvangshandlinger for å berolige seg selv. På den måten får man testet ut om disse tankene virkelig er noe å frykte.
Tvangslidelse kan ha ulike forløp. Episodisk, slik som du beskriver det, er veldig vanlig. Det som kanskje er noe mer uvanlig er at du sier at tvangen ble mindre når du var nedstemt. Vanligvis er det motsatt.
Som jeg skrev i et tidligere svar angående ortoreksi, så er spiseforstyrrelser nært beslektet tvangslidelse. Noen vil beskrive spiseforstyrrelse som en slags tvangslidelse, men bulimi og anoreksi har såpass lang tradisjon i diagnosesystemet at de vil nok fortsette å eksistere som selvstendige diagnoser, selv om mange mener de kunne blitt kategorisert som en tvangslidelse.
Det du beskriver her er typiske tvangstanker, så det kan absolutt settes i sammenheng med tvang. Tankene du beskriver er en av de vanligste kategoriene av tvangstanker som omhandler tanker om å kunne skade seg selv eller andre.
Besvart av: Psykolog Stian Solem

Har dødsangst noen sammenheng med OCD?

Spørsmål:
Jeg har følgende spørsmål vedrørende OCD:
har dødsangst noen sammenhenh med OCD?
er masse grubling( ikke bare tvil) en del av OCD? Når jeg f.eks har en oppgave, sak eller lignende som jeg tenker på ligger tanken i hodet mitt hele tiden uansett hva jeg gjør. Dette kan være positivt( lærte en 8 siders manuskript utenat etter to gangers gjennomlesning ettersom teksten satte seg i hodet…). men det kan og være svært slitsomt da jeg ikke er tilstede.
er mennesker med OCD med nærtagne? selv kan jeg ta de mest banale ting til meg( når det kommer fra mennesker jeg bryr meg om).SElv har jeg en tanke om at de negative utsagn bekrefter de dårlige tankene man har om seg selv, og derfor reagerer….?
alkohol og OCD: selv tør jeg ikke ikke drikke ettersom fylleangsten blir enorm og varer i flere dager, samt kan gi grobunn for nye tvangstanker, er det vanlig??  
Svar: 
Dødsangsten iflg. Søren Kirkegaard, er en del av den menneskelig eksistensielle tilværelsen som alle har noe av mer eller mindre. Hypokonder angst kan ligne veldig på tvangstanker. Redsel for at kroppslige symptomer er tegn på en alvorlig sykdom som må kontrolleres av lege eller gjennom legeoppslagsverk/internet regnes som primært tegn på hypokondri. En person med tvang kan være redd for å få AIDS uten å ha noen klare kroppslige symptomer å relatere sykdommen til. I tvangen er dette mer en tanke. Men det er mulig å ha begge deler så for å få en OCD diagnose men da må det være tvangstanker eller handlinger som ikke bare er relatert til dødsangsten.
Grubling eller Generalisert Angstlidelsen (GAD)finner man ofte vedOCD. Men som du selv sier man tror at grublingen har sine fordeler for vedkommende, mens tvangstankene og handlingene virker bare bortkastet og oppleves fremmed for ens personlige verdier. Tvangstankene kommer ubedt og er korte i varighet, mens grublingen er frivillig fremkalt og kan foregå over lang tid. Med en stor grad av GAD bør man vurdere å søke hjelp for det før behandlingen av tvangen. Dette er fordi GAD tar så mye krefter. 
Jeg tror at personer med OCD som med alle psykiske lidelser vil være mer sårbare for å tolke ting som kritikk. Dette har sammenheng med depressive tanker over at man er ikke kvitt sin tvang eller er et uttrykk for et dårlige  selvbildet.
Alkohol som fører til bakrus øker angst og depresjonssymptomer. Når man er stresset eller deprimert kan man øke tilgangen på tvangstanker og da forverres ofte OCD symptomene dagen derpå.
Jeg håper at disse svar gir noe oppklaring.
Besvart av: Psykolog Patrick Antony Vogel

Diverse

Asbergers syndrom og tvang

Spørsmål:
Vi har en gutt på 15 år som nå er til utredning for Aspergers syndrom og dette med tvang. Tvangshandlingene hans, sinnet hans og det at han i perioder er helt apatisk sliter på hele familien. Kan det være en sammenheng mellom en slik funksjonshemming og sinne/ tvang? Er det OCD når han klarer å kontrollere tvangen til bare å gjelde hjemme eller bare overfor de personene han kjenner best?
Svar:
Du stiller en rekke viktige spørsmål som jeg tror mange er opptatt av!Det er selvsagt vanskelig å skulle gjøre vurderinger knyttet til personer jeg ikke har møtt, men her kommer noen generelle svar jeg håper er nyttige:
1. Kan det være sammenheng mellom Asperger syndrom, sinne og tvang:
Det er vanlig at personer med Asperger syndrom har en rekke rigide regler for hvordan handlinger skal utføres og systemer for hvordan ting skal ordnes/ systematiseres. Dette er ofte forbundet med tanker og idéer som for andre vil oppfattes som meningsløse. Dersom personen ikke får fulgt disse systemene utløser det ofte frustrasjon og sinne. For å avgjøre om dette er del av en tvangslidelse, er det viktig å vurdere hvorvidt personen selv opplever disse tankene og handlingene som meningsløse eller ikke. Dette er ett av kritieriene for diagnosen tvangslidelse hos voksne personer (barn kan få diagnosen selv om de har noe mindre innsikt). En slik vurdering har betydning for behandlingen,og lav innsikt krever vanligvis lengre behandling med mer rom for forhandling, og vilje til å la personen få ha systemer andre opplever som meningsløse. Et mål vil typisk være å forhandle seg frem til løsninger der pasienten beholder deler av systemene sine som gir minst
reduksjon i funksjon eller innebærer minst problemer for andre, men reduserer de delene som er mest problematisk. Pasientens indre motivasjon (lyst og ønske) til få til dette er ofte lav, og det kan da være lurt å legge til rette slik at ytre motivasjonsfaktorer (belønning ol) er tilstede.

2. Kan OCD være begrenset til hjemmet eller kun de personene pasienten kjenner best:
Det er vanlig at pasienter med OCD klarer å skjule eller utsette tvangshandlinger i situasjoner der utføring av disse er sosialt uakseptabelt. Dette er ofte forbundet med ubehag, og trangen til å utføre handlingene er oftest stor i etterkant. Som pårørende kan dette selvsagt innebære mye ubehag og vanskelige situasjoner. De fleste synes det er veldig slitsom å finne ut når en skal tillate, og når en skal gripe inn i forhold til systemene. For å løse slike problemer anbefaler
jeg alltid at også pårørende blir involvert i behandlingen av tvangen. Til dels for å få aksept for at en ikke skal involveres i sykdommen, og til dels for å se hvordan man kan støtte og motivere i behandlingsprosessen.
Jeg er klar over at disse betraktningene er generelle, men håper likevel det kan være til nytte, og ønsker dere lykke til! 
Besvart av: Psykolog Bjarne Hansen

Kan man gjøre noe med tvangen sin selv?

Spørsmål: 
Jeg fikk OCD da jeg var 25 år, er nå snart 30. Før den tiden levde jeg et helt normalt liv og gjorde alt  som alle andre normale mennesker gjør. Symptomene mine er vasking av hender, ikke å berøre håndtak, osv. Det som skjer er at dersom jeg berører noe som er urent (for meg) husker jeg det til jeg vasker meg. Pga av det har jeg alltid mye stress og bruke unødvendig tid på slike tanker og rengjøringer. En annen ting er at jeg prøver å rekonstruere hendelser som skjedde for å se om det var noen grunn til vasking eller ikke.  Jeg kan i noen tilfelle husker episoder flere år tilbake i tid.
Er et er mulig å gjøre noe med det selv? Jeg har lest at i de fleste type terapier utsettes man for ting man frykter mest, med mindre det er medisinske behandlinger. Er det funnet noe tall på folk som faktisk har klart å komme seg ut av OCD på egenhånd? Jeg har noen ganger prøvd å gjøre disse tingene på egenhånd men kollapser etter hvert og begynner igjen med det samme. 
Finnes det noen bøker med gjør det selv teknikker? På hvordan man skal klare å tenke unna slike ting når man har eksponert seg selv til sin største frykt…
Svar:
Ja. Det kan man. Men det er vanskelig. Det finnes en rekke selvhjelpsbøker – undertegnede har da også skrevet en slik bok. Men samtidig vil jeg påpeke at det er mye lettere dersom man har hjelp. Det være seg en terapeut, pårørende eller venner. For barn er selvsagt foreldre det mest nærliggende alternativet. Pårørende kan samtidig bli litt for nære for mange, da tvangen frustrerer dem også, og det er derfor ofte greit med profesjonell hjelp. Men det viktigste er å få hjelp i form av støtte til å eksponere seg og til å følge opp behandlingen og til å være systematisk.
La oss se på de tre punktene.
Eksponering med responsprevensjon: Man må kunne ta på skitne ting og deretter la være å vaske/ gjøre det som er vanskelig og ikke benytte tryggingsatferd. Dette står beskrevet mange andre steder.
Oppfølging: Dette må man trene på; om man tar seg en dag fri for å tvange så følger man ikke opp behandlingen. Fordi behandlingen koster noe (det gjør jo tvangen også; den koster mer – men i øyeblikket får man litt fri fra angsten! Men dessverre kommer den tilbake igjen) så må man ha hjelp til å følge opp treningsopplegget sitt (som man må med trening, dietter eller røykeavvenning – mange har lett for å gi opp uten støtte til oppfølging).
Systematikk: Man må begynne med det man kan klare – en oppgave som er overkommelig – og så må man gå videre til neste oppgave. Om man begynner på en for vanskelig oppgave; om man ikke går videre til en mer vanskelig oppgave når man mesterer oppgaven; om man velger en for lett oppgave etc. så får man ikke like god effekt av treningen eller den blir for vanskelig.
Så i konklusjon – det er lurt å lese og det er viktig å gjøre forsøk selv, men det er vanskelig å få det til på egenhånd og derfor viktig å skaffe seg hjelp om det viser seg at det butter imot når en forsøker å mestre tvangen på egenhånd.
(Red.anm: Se litteraturliste på menypunktet “Litteratur”)
Besvart av: Psykolog Leif Edward Ottesen Kennair

Samlemani

Ønsker litt info om samlemani. Hvorledes vurdere om det eksisterer samlemani? Hva som “kjennetegner” ulike grader av samlemani. Hvilke ulike bakgrunn er tilstede hos personer som utvikler / har
samlemani?
Her finnes vel noen paralleller med spillemani?
Jeg trenger litt info, da et par bekjente av meg synes å gå vel mye opp i dette, med å stadig oppsøke Fretex, Garasjesalg, Loppemarked, Ausjoner, mm.
Hvordan kunne være disse til hjelp?? 
Svar:
I moderne tid har det blitt en eksplosjon i muligheter for folk å anskaffe seg materielle ting. Stortsett er det snakk om gradsforskjeller slik at mange av dine bekjente har sikkert normale varianter av “kjekt å ha” mentaliteten, eller er hobby-samlere slik som man ofte ser på Norge Rundt uten at de vil kvalifisere til noen samlemani diagnose. Da er det snakk om normale personlighetstrekk hvor nøysomhet og behov for system ofte inngår. De som har tippet over og “fortjener” en diagnose har flere type egenskaper:
1. De samler og kan ikke kaste en stor mengde ting som folk flest synes er av begrenset eller ingen verdi (gamle aviser, tom emballasjer, mm).
2. Det blir en så stor opphoping av disse ting i vanlige bolig rom de disponere at det forhindre at rommene kan brukes til det de skal brukes til (f.eks. stuen kan ikke brukes til å ta imot besøk fordi sofaen og stolene er fylt av skrot).
3. De lider betydelig ubehag eller funksjonsforstyrrelse på grunn av deres samleatferd. Det kan t.o.m. føre til livstruende tilstander. 
4. Det er en langvarig tilstand som ikke skyldes en nylig flytting/oppussingsprosjekt.
5. Det skal ikke skyldes andre psykiske lidelser slik som depresjon, psykose, dementia, vanlig OCD. Til dette kreves det en egen ekspert vurdering.
De fleste søker ikke hjelp selv og det er mer vanlig hos de eldre. Ellers er det er alle slags bakgrunn inn i bildet, men det kan være mer vanlig i enkelte familier.
Det er noe impulskontroll mangler ved anskaffelsesatferden som kan ligne på spillemani.
Hvordan hjelpe dem? Det er behov for ny viten om dette. Det regnes som den mest vanskelig form for tvangslidelse. Det er ingen anerkjente behandlingsmetoder for dette. Tvungen “opprydninger” fra myndigheter eller familie fører ofte til sinne og sårhet og som regel er ingen permanent løsning. En ny modell for behandlingen er under utprøving og Ananke-Norge støtter oversettelse av en selvhjelps manual for samlemani som kan bli tilgjengelig fra sommeren 2008. Manualen kan kjøpes på engelsk allerede nå. Google: Compulsive Hoarding and Acquiring, Gail Steketee & Randy Frost, 2007, Oxford University Press.
Besvart av: Psykolog Patrick Vogel

Har jeg tvangslidelse?

Spørsmål: 
Jeg lurer på om jeg har en tvangslidelse. Etter jeg fødte min datter over et år siden har jeg hatt sterke tvangstanker. De handler ikke om at jeg vil gjøre noe men de handler om alt jeg frykter (noe som har vokst sterkt etter jeg fikk barn). Jeg vet noe av denne frykten er fysiologisk slik at jeg skal ta godt vare på barnet mitt, men jeg føler dette er noe mer. Det kan godt være at en depresjon er blandet inn i dette også.
Selve problemet utarter seg som følger: Helt siden fødselen har jeg ved hver ledige anledning begynt å tenke på “det værste som kan hende”. Disse tankene gir meg med en gang sterke fysiske smerter spesielt i brystområdet. Alt jeg ser rundt meg kan omgjøres til forferdelige bilder i hodet mitt, og jeg lever meg godt inn i hva slags smerter og følelser som oppstår i situsjonen.
Ser jeg hav på tv kan jeg forestille meg at barnet mitt drukner og hvordan hun opplever det osv.
Disse tankene gir meg svært mye fysiske smerter og er veldig forstyrrende spesielt når jeg skal sove, hvile o.l
Er dette psykisk selvskading? Jeg er ellers et svært jordnært og fornuftig menneske.
Svar:
Under svangerskap, og i etterkant av fødsel, er det mange som utvikler en tvangslidelse (OCD). Lidelsen kjennetegnes ved at man har tanker, eller ser for seg forferdelige ting som kan ha skjedd, eller som kan 
komme til å skje. Det er normalt å få slike tanker, men personer med OCD feiltolker disse og tror at “det må være noe i det” når man får slike tanker. At man er unormal, et dårlig menneske eller at de fæle tingene faktisk har skjedd, eller kommer til å skje.
For å forhindre eller motvirke dette, er det mange som utfører tvangshandlinger. Dette kan være synlige handlinger som overdreven vasking, sjekking eller regler for hva man kan gjøre og hva man absolutt ikke kan gjøre. Det kan også være mentale handlinger som å forsøke ikke å tenke på ting eller argumentere mot innholdet i tankene. Ved å utføre slike handlinger bekrefter man indirekte at tankene har betydning og gir 
disse oppmerksomhet. Slike forsøk kan føre til det motsatte av det man ønsker, nemlig flere slike tanker som igjen feilaktig tolkes som betydningsfulle.. Dette kan utgjør en vond sirkel.
Ut i fra det du skriver kan det virke som om denne beskrivelsen passer til dine problemer. At du får tanker/ bilder med et innhold som er forferdelig, og at du synes det er vanskelig å akseptere at dette fra tid til annen skjer. Ut i fra det du skriver kan det virke som om du tror at det å få slike tanker er unormalt og betyr at du ikke er en god mor. Dersom mine antakelsene stemmer, passer din problematikk godt med innholdet i diagnosen tvangslidelse (OCD). Dette er ikke en form for selvskading, men handler om at tanker, bilder og følelser det er normalt å få, blir tolket som betydningsfulle.
I behandling benytter man ulike teknikker for å hjelpe pasienter å finne ut at slike tanker er ufarlige, at man ikke er en dårlig mor fordi om disse dukker opp, men at dette er normalt. Man lærer seg til å la tankene være i fred. Disse problemstillingene kan være vanskelig å jobbe med alene, så jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din og diskutere ulike behandlingsmuligheter.
Besvart av: Psykolog Bjarne Hansen

Sosial angst, katastrofetanker og selvskading


Spørsmål: Jeg er ei jente på 19 år. Jeg har problemer med å kommunisere med andre på min alder, vanskelig å bli kjent med nye mennesker. Jeg tør ikke ta kontakt med folk, blir redd av tanken på hva de tror om meg. Men det går fint når jeg prater med andre via Internett, finner på mye morsomt og interessant der, men når jeg møter dem, klarer jeg plutselig ikke å si noe for da tenker jeg at de syns jeg er dum. På samme måte er det når jeg er beruset av alkohol. Da har jeg liksom ingen grenser som hindrer meg i å prate. Men dagen derpå klarer jeg ikke å prate med dem, og jeg opplever det slik at jeg blir kalt overlegen og rar. Et annet problem jeg har er at jeg planlegger hvordan jeg skal reagere hvis noen i familien min dør i morgen. Som oftest ser jeg for meg at de dør i en trafikkulykke eller drept av voldsmenn. Jeg planlegger også hvordan jeg skal dø, om jeg skulle ha tatt selvmord, og hvordan avskjedsbrevet skal være. Jeg har ofte mareritt om at noe vondt skal skje med noen i familien, og at jeg ikke klarer å redde dem. På ungdomsskolen var jeg best i alt. Men på denne tiden begynte jeg å skade meg selv på armene. Foreldrene mine oppdaget dette og jeg følte at jeg hadde skuffet dem noe forferdelig. Det har gått dårligere og dårligere, og nå på slutten av videregående har jeg problemer med å henge med, karakterene har gått ned. Jeg har vanskeligter med å konsentrere meg om lekser, og av og til må jeg bare legge meg å sove et par timer før jeg prøver igjen. 
For ca en uke siden leste jeg en artikkel om depresjon og tvangstanker, og det fikk meg til å tenke på om det faktisk er en grunn til at jeg er som jeg er, eller om jeg bare er sånn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere hvilke problemer jeg har, for jeg vet jo ikke om jeg har depresjon eller tvangstanker, men akkurat nå tror jeg at det er tvangstanker ut fra artikkelen jeg leste. Det skremmer meg at jeg har hatt slike tanker hele livet mitt, og trodd det var helt normalt. Håper at dere kan hjelpe meg i min vanskelige situasjon.
Svar: 
Først har jeg lyst til å si, at jeg er glad for at du har lest den artikkelen, slik at du har fått hjelp til å tenke annerledes om det du opplever og ikke lenger trenger å tro at det er slik det skal være.
Sosial angst 
Det første du skriver er at du har vansker med å ha vanlig kontakt med andre ungdommer, unntatt via nettet eller med rus som hjelpemiddel. Det du her beskriver kaller vi ikke tvangstanker, men “sosial fobi”. Det er en annen type angstlidelse enn tvang.
Det er vanlig at mange er mer eller mindre sjenerte i perioder av ungdomstida. Det pleier å variere med hvem man er sammen med og litt avhengig hvilke sammenhenger man er i. For mange av dem som har det slik, er det ikke uvanlig å bruke alkohol for å dempe angsten, så man tør og orker å være ute med venner. For de fleste blir slik sjenerthet noe bedre, når man blir mer voksen. For noen blir problemene varige og funksjonshemmende. Da er det lurt å be om hjelp for å få det bedre. Og det kan se ut som du er av dem som kanskje kan trenge litt hjelp for å komme ut av en negativ spiral som dette ofte blir.
Du beskriver at du har hatt dette problemet i flere år. Da er det ikke uvanlig at man kan bli ganske lei seg og mister selvtillit etter hvert. Man begynner å tenke mange negative tanker om seg selv, og tror fort at andre også tenker slik om en. Det stemmer som regel ikke. Man kan også bli deprimert hvis man mister håpet om å få det bedre framover i livet. Det er veldig slitsomt å ha det sånn. Å bli alvorlig deprimert kan føre med seg tanker om ikke å orke og leve mer og tanker om å gjøre slutt på livet selv. Da trenger man å få hjelp av lege eller psykolog for å komme ut av depresjonen så fort som mulig. Det er veldig psykisk slitsomt og smertefullt å være deprimert og ha angst. Det finnes hjelp for dette for de aller fleste så ikke nøl med å søke hjelp hvis du mener du er deprimert.
Når det gjelder sosial angst er det mange som sliter med det i ulik grad, både unge og voksne. Det er en av de vanligste former for angstlidelser vi har. Vi har relativt god behandling for den type psykisk problem i dag. Den best dokumenterte metoden vi kan bruke, er det vi kaller “kognitiv terapi”. Dette går ut på å se på måten man tenker og opplever i forskjellige situasjoner som er problemfylte. Man ser på hvordan du og evt andre tolker det som skjer, og prøver å se om det er flere måter å se situasjonen og følelsene på. Det viser seg som oftest, at det er ulike måter å forstå en situasjon på. Mennesker med sosial angst har lett for å tolke situasjoner ut fra egne indre, negative bilder om seg selv og andre. Når man tolker det som skjer, utfra sitt eget indre bilde, hvor man stadig ser seg selv som mislykket, i egne og andres øyne, er det jo lett å forstå at man ikke orker eller våger å møte andre. Man trekker seg unna på ulike vis. Man kan unngå angsten for eksempel ved å bli hjemme, ved å bli stille og ikke si noe eller å bruke alkohol for å tørre osv.. Problemet med å bruke slike tiltak, er at man ikke får nye erfaringer. Da lærer du ikke at ting kanskje kan være anderledes enn det du først trodde det var. Behandling med kognitiv terapi består derfor i å utsette seg for situasjoner man er redd for, uten å gjøre de vanlige unngåelsene. Du kan observere deg selv og beskrive det som faktisk skjer uten å legge vanlige tolkninger til grunn. Så kan du sammen med noen (foreldre, terapeut osv) se på hvilke ulike måter du kan forstå det som skjedde på. Når man lærer seg å se på ting på flere måter, vil som regel følelsene også bli forskjellig, avhengig av hva man tenker. Man opplever som regel at det er nøye sammenheng mellom tanker og følelser.
Hvis man så prøver å gå inn i nye situasjoner, med andre tanker og handlinger enn man pleier, kan man kanskje få erfare nye ting om seg selv og andre! Prøv det.
Vi trenger alle å prøve forskjellige måter å møte utfordringer og problemer på. Og det lærer vi gjennom å leve livet vårt sammen med andre, som regel. For mange er det nødvendig å be om hjelp fra en kognitiv terapeut som kan veilede en helt konkret i forhold til de spesifikke problemer man har. Det vil jeg anbefale deg at du gjør hvis du ikke klarer å øve deg på egen hånd. Det er liten grunn til ikke å søke hjelp for dine problemer så snart du er klar for det, slik at du slipper å lide lenger enn nødvendig.
Selvskading 
Jeg vet ikke ut fra det du skriver, om depressive tanker eller angst vartilstede da du begynte å skade deg selv i ungdomsskolen, men jeg antar det. Noen skader seg selv på forskjellige måter som en løsning for å dempe psykisk smerte. Ut fra det du skriver om egne tanker og følelser forstår jeg at du må ha det mye vondt inni deg. Jeg kan bare anta at du skader deg for å lindre den indre psykiske smerten ved hjelp av det? Jeg anbefaler deg heller å søke hjelp til å finne andre og mer funksjonelle måter å løse dette på. Heldigvis er det mange følelsesmessige problemer vi kan få hjelp for i dag. Du kan f.eks i første rekke snakke med fastlegen, helsesøster eller PP-tjenesten på skolen din så kan de vurdere hvor du best kan få hjelp til problemene dine.
Tvangstanker Du forteller at du har indre bilder og drømmer som er vonde og som handler om å miste noen du antagelig er både glad i og avhengig av enda, slik som foreldrene dine. Du tenker også på hvordan du skal reagere hvis det skjer dem noe og hva du selv skulle gjøre hvis du skulle ta ditt eget liv. Det er ikke rart at du syns det er vondt og skremmende å ha slike tanker og du lurer på om dette er tvangstanker, slik du har lest om.
Det er ikke uvanlig med slike tanker i ungdomstiden. Ofte på grunn av at man ikke enda er sikker på om man kan klare seg på egen hånd. Mange opplever ting i livet som er vonde og vanskelige og ofte snakker man ikke med andre om sånne opplevelser hvis man ikke har lært å gjøre det hjemme. Mange er ikke vant til det. Det kan være god hjelp å dele slike tanker med noen man er trygg på. Da vil en ofte også få vite at mange andre kan ha det på samme måte i blant, og man blir ikke så alene med de vanskelige tankene og følelsene. Det er utrolig hvor mye det kan hjelpe bare å ha noen å si det til, forutsatt at den man snakker med lytter til en, og forstår det man opplever som vondt. Det er som regel ikke gode råd man trenger mest, ofte er det like bra å bli tatt i mot og hørt på.
Tanker om å miste noen man er glad i går ofte bort når man blir mer voksen og selvhjulpen. Men det er ikke slik for alle. Det er noen som får den type plagsomme tanker i en slik grad at de forstyrrer vanlige tanker og adferd i hverdagen. Der som man ikke klarer å skyve bort slike tanker når man holder på med andre ting, kan det være tvangstanker, sånn som du har lest om. Om dine tanker er av en slik karakter, kan jeg ikke si ut fra det du skriver, men det vil du også kunne få hjelp til å finne ut av, hvis du får hjelp av en terapeut. Dersom man har mange vonde og slitsomme tvangstanker over tid, vil man ofte utvikle noen typer tvangshandlinger også. Tvangshandlinger har som funksjon å få tvangstankene bort. Problemet er bare at dette ikke er en god løsning. Det hjelper som regel der og da, men er av kort varighet, Å bruke tvangshandlinger eller unngåelse av situasjoner som utløser tvang, har en tendens til å øke og forverre lidelsen på sikt. Det finnes behandling for dette i dag som kan hjelpe mange til å få det mye bedre eller bli helt bra i lange perioder i hvert fall.Jeg vil anbefale deg å ta dette opp med fastlegen eller en terapeut så fort som mulig. Da får du avklart om det er tvang du sliter med eller ikke og hva du i så fall kan gjøre for å få hjelp til det. Håper dette kan være litt til hjelp og en støtte til å ta problemene opp med noen.
Besvart av: Psykiatrisk sykepleier Erna Moen

Redusert livskvalitet på grunn av sosiale problemer

Spørsmål: 
Hei, jeg er en gutt på 19 år og har fått en form for tvangslidelse. Har gått til en psykolog i et halvt år for å prøve å få bukt med problemet, men har enda ikke merket noe bedring, heller en forverring. Har du/dere råd/forslag om videre behandligsmetoder? Det hele startet for litt over 1 år siden, jeg var på date med en jente og var nervøs som alltid, men denne gangen så kastet jeg opp. Tenkte ikke noe mer over dette, enn at jeg hadde hatt en meget stressende dag og ikke helt i form. Det samme skjedde på en fest jeg var på et par måneder etterpå, men jeg var da ikke stresset på noe vis. I etterkant har av dette har jeg opparbeidet en angst/frykt for å kaste opp blant folk spessielt av det motsatte kjønn. Jeg har vært i noen situasjoer jeg har kastet opp, men har da klart å skjule problemet. Jeg har vært singel lenge nå og vil veldig gjerne ut ogdate, men i frykt for oppkast så unngår jeg disse situasjonene mye.
Etter dette har jeg også blitt opmerksom på at jeg har rødmet noen ganger, denne tanken har da festet seg i hodet mitt. Og jeg går nå rundt med en konstant frykt for at jeg skal rødme, selv om jeg vet at det ikke er farlig.
Prøver å legge tankene vekk men de kommer hele tiden og jeg får også følelsen av å rødme spessielt i sitauasjoner med mye lys og jeg sitter slik at jeg ikke får snudd megvekk.Merker at dette påvirker min livskvalitet da jeg tenker på dette dagen lang. Takker for svar
Svar: 
Til deg som er 19 år og frykter oppkast og rødming.
Man kan få tvangstanker på mye, men dette er klart utløst av sosiale situasjoner så jeg vil ikke kalle dette tvang. Oppkast og rødming er symptomer på sosialfobi. Når du si at du unngår sterk lys tror jeg det er fordi du er redd at din rødming bli avslørt. Jeg vil råde deg å oppsøke behandling for sosialfobi som ditt primær problem. Evt. tvangssymptomer som ikke fremkommer fra din email vil bli lettere å takle etterpå dersom du har flere ting som plager deg.
Jeg håper at dette er til hjelp for deg.
Besvart av: Psykolog Patrick AntonyVogel

Hva er forskjellen på bekymringer og tvangstanker?

Spørsmål: 
Hva er forskjellen på bekymringer og tvangstanker? Er ikke bekymringsangst  detsamme som tvangstanker når en grubler på det samme hele tiden og lager seg tusen forskjellige scenarier om det en bekymrer seg for?
Svar: 
Det du spør om er jo egentlig om det er en forskjell på tvangslidelse og generalisert angstlidelse – som vi kaller den lidelsen der en har overdrevne bekymringer. Det er mye som på overflaten kan virke likt, men hovedforskjellen er at bekymringen vil ofte være igangsatt som en strategi som man velger og som man har positive tanker om. En bekymrer seg fordi en som bekymrer seg er en som bryr seg, fordi ved å bekymre seg så er man forberedt, fordi om en bekymrer seg så kan en løse problemer etc. Med andre ord bekymringen er det vi kaller ego-synton; den passer overens med det individet ser på som sine verdier, forståelse av verden og mener er fornuftig. Samtidig kan pasienten havne i en situasjon der man opplever at man bekymrer seg for mye, ikke kan kontrollere bekymringen og man kan begynne å bekymre seg for at man kan bli gal eller syk av bekymringen… Men i første innstans så er det en selv og ens tanker om det å bekymre seg som igangsetter bekymringen.
Tvangstanker er ego-dystone. Dette er tanker som man ikke igangsetter selv for å løse et problem, men som kommer mot alle ens forsøk på å tenke dem. En opplever dem som uønskede, i konflikt med ens verdier og ikke som overens med hva en synes det er fornuftig å tenke. Det paradoksale her er jo at mange av forsøkene på å unngå tankene er med på å øke sannsynligheten for at man tenker dem (ikke tenk på en hvit kanin..!). 
Så selv om det KAN finnes likheter så vil den med tvangstanker ikke mene at det å tenke disse tankene er en god måte å løse problemet på – så lenge tankene ikke er tvangshandlinger; dvs mentale ritualer som utføres for å for eksempel hindre noe vondt fra å skje.
Besvart av: Psykolog Leif E.O.Kennair

Tvang og tankefeltsterapi, psykologen svarer

  Spørsmål:Jeg lurer på hva slags erfaring det er med tvang og tankefelt terapi? 
Besvart av:

Psykolog Bjarne Hansen
  Svar: Det sies at den som leter skal finne, men i forhold til effekten av tankefelt terapi for pasienter med tvangslidelser har dette ikke slått til. Jeg har gjort flere søk i vitenskapelige databaser uten å finne særlig overbevisende dokumentasjon som viser at:
 a) Metoden er testet ut vitenskapelig (kontrollerte studier)
b) At slike tester har vist at metoden er overlegen andre
behandlingsmetoder.
 På tross av dette har jeg møtt enkelte som forteller at de har hatt, eller kjenner personer som forteller at de har hatt nytte av metoden. Jeg må her legge til at flere av pasienten jeg har behandlet, og som har hatt god effekt av kognitiv terapi, har tidligere forsøkt TFT. Dersom noen av denne sidens lesere sitter på vitenskapelige artikler som kan belyse dette, setter jeg stor pris på om de er villig til å sende disse til meg.
 Min konklusjon er: Det er på høy tid at det blir gjennomført gode og kontrollerte studier for å slå fast om TFT kan bidra til bedre behandling av OCD! Dette bør i første omgang skje vitenskapelige studier, der pasienter blir opplyst om at dette er behandling som fremdeles er på et forsøksstadium (av etiske hensyn), ikke som klinisk
praksis.

Jeg må alltid har kontroll med hvor nord/sør er

 Spørsmål:Jeg har slitt med panikkangst siden jeg var 15-16 år. Har hatt en veldig fin oppvekst uten problemer, men angsten og tvangstankene kom. Har brukt Seroxat siden jeg var 20. Saken er at jeg tenker kontinuerlig hele dagen på noe jeg kaller “Nord/Sør”. Det er akkurat som jeg alltid må ha kontroll på hvor Nord / Sør er hen. Tanken ligger konstant i bakhodet hele dagen. Har noen hørt om lignende tvang før? 

  Svar: Spørsmålet inneholder litt sparsomt med opplysninger, men jeg har hatt flere tvangspasienter i behandling med tvangshandlinger knyttet til å holde seg orientere i forhold til objekter, steder eller personer. Ofte har dette vært knyttet til tvangstanker av typen “enn om noen jeg er glad i blir utsatt for en ulykke” (- derfor må jeg hele tiden vite hvor de befinner seg) eller ”enn om jeg plutselig befinner meg en helt annen plass” (-derfor må jeg hele tiden forholde meg til bestemte steder eller være orientert i forhold til ”himmelretning”).
 For disse pasientene har det i behandlingen vært viktig å vise at “tanker” om ulykker eller steder, eller angsten som kommer i forbindelse med disse, ikke representerer en fare. Det kan være ubehagelig, men ikke
farlig.
 Redselen bygger på en form for overtro eller ”magisk slutning” som man i en behandling kan avsløre ved å gjøre treningsoppgaver/ atferdseksperiment. Det er gjennom dette også viktig å vise at tvangshandlinger (som ”geografisk orientering”) ikke har noen positiv effekt eller påvirkning, og at livet faktisk går videre selv uten disse
handlingene. Man jobber altså for å ”avsløre” denne varianten av overtro eller magisk tenkning. For mange kan være en møysommelig oppgave som vil trenge ekspertoppfølging, mens andre opplever bedring i det de på
egenhånd tar fått på treningen.

Besvart av Psykolog

Vanskelig å gjøre det som vanskelig (Eksponering)

Spørsmål:
Jeg har hatt tvangstanker og tvangshandlinger i 25-30 år etter en hendelse som var ganske vanskelig, kanskje er det og miljø i oppveksten. Eksperter sier jeg må gjøre det som er vanskelig, men det er det som er vanskelig, å gjøre alt dette. Hva kan man da gjøre? Jeg har vert hos psykiater, og snakket med fagfolk, men kommer ikke lenger. Er velig lei, sur og mektig sliten av dette. Har alle det slik med disse problemene?
 
Svar: 
Takk for et godt spørsmål. Det er nok mange i samme situasjon som deg, så det kan være godt å få diskutert og belyst dette tema mer.
 
Du har riktig i at miljø kan spille inn i utvikling av tvangslidelse. Det du sier om at det var en vanskelig hendelse som utløste tvangen gjør meg imidlertid noe nysgjerrig på om det kan være andre ting enn bare tvang som kan være vanskelig. I enkelte tilfeller kan tvangslidelse være utløst av spesifikke situasjoner slik som for eksempel fødsel eller å se andre som har andre standarder i forhold til hygiene. I andre tilfeller kan det være at vanskelige hendelser har utløst angstatferd som minner om tvang. Dette kan for eksempel være post traumatisk stresslidelse. Selv har jeg sett dette i etterkant av seksuelle overgrep og mobbing. Dette vil kunne kreve et noe annerledes fokus i behandling. En grundig utredning vil alltid være viktig før oppstart med en eventuell behandling.
 
Ved OCD-skolen i Trondheim har vi hatt flere i samme situasjon som deg. De har vært hos mange andre behandlere, prøvd alt av medisiner, men tvangen har aldri sluppet taket. I løpet av en ti ukers periode med en psykologstudent uten noen erfaring har de imidlertid blitt mye bedre. Grunnene til dette kan være mange: Tvangslidelse krever intensivt arbeid, mye innsats, indre motivasjon, en god porsjon mot og en terapeut som har ressurser til å følge opp klienten. I de fleste poliklinikker rundt i landet får terapeuter vanligvis 45-60 minutt per uke for å følge opp sine klienter. Vi bruker fire ganger så mye, fordi forskningen sier det bør være så mye. Vi har imidlertid ikke de samme økonomiske begrensningene som øvrige poliklinikker.
 
Det er ikke vanskelig å forstå at du er lei, sur og sliten når du har hatt tvang så lenge som i 25-30 år. Jeg vil tro at alle som har hatt det på det like lenge som deg også vil føle seg på samme måte. Samtidig kan disse følelsene bidra til god motivasjon for behandling. Når du ser hvor mye tvangen forstyrrer for livet ditt og påvirker humøret ditt, så øker motivasjonen for å ”gjøre hva som helst” for å bli kvitt det. Det er fornuftig å gjøre en fordel og ulempe analyse i forhold til tvangen.
 
Indre motivasjon er viktig. Mange sier at de trenger et spark bak for å komme i gang, men disse må ofte læres opp til at de må sparke seg selv for å komme i gang. Man skal bli frisk fordi man selv ønsker det og man blir det grunnet den innsatsen du legger ned i det. Dette innebærer at man tenker godt gjennom grunnene til å starte opp behandling, forplikter selv til å gjennomføre den, står løpet ut når det er som tøffest og finner mot for å utfordre sine vanskeligste frykter. Når indre motivasjon er på plass, trenger mange imidlertid assistanse i å finne ut hvordan man kan designe treningsøvelser for å utfordre tvangen, hvordan finne motet samt støtte deg når behovet for å ritualisere blir stort. Her er det stort potensial for å dra inn terapeuter og nære støttepersoner som kan hjelpe. Jeg forstår imidlertid at det kan være vanskelig å få god nok hjelp rundt omkring i landet. På den andre side øker kunnskapen om tvangslidelse blant helsepersonell ogAnanke gjør en god jobb med sine kurs og lokalforeninger.
 
Historien din minner meg om en anekdote fra Paul Salkovskis. Han er en engelsk professor som har jobbet mye med tvangslidelse. Han møtte en klient med like langvarig tvangslidelse som deg. Faktisk hadde denne klienten fått sørget for at han kunne få operasjon for tvangslidelsen sin, fordi han var ansett som ”resistent” mot standard behandling. ”No pressure” spøkte han om ansvaret rundt dette. Etter 12 timer med standard kognitiv atferdsterapi for tvangslidelse ble klienten helt frisk og operasjonen ble avlyst. Jeg sier meg enig medSalkovskis om at det finnes ingen ”resistent tvangslidelse”. Om man er på riktig sted i endringsprosessen, klarer å yte 100% innsats og får en behandling som er korrekt for ens symptomer, kan alle bli friske. Om man bare får gjennomført et halvveis behandlingsopplegg og ikke blir helt bra, er det imidlertid lett i etterkant å tenke på seg selv som uhjelpelig. Dette er svært uheldig, men gjenspeiler viktigheten av å gjøre et 100% forsøk når man først kommer i gang med behandlingen.
 
Om du ønsker mitt råd, så er det å få en grundig utredning. Kanskje det kan hjelpe og stille spørsmål her på ekspertpanelet om diagnostikk? Om du kommer deg til utredning, så sørg for å få tilbakemelding. Gjerne skriftlig. Om utredningen tyder på at du har en ren tvangslidelse, så kontakt Ananke for å få hjelp med å finne en behandler som kan hjelpe deg. Har du andre lidelser enn tvangslidelse kan det være fornuftig å vurdere om noen av disse forhindrer effektiv behandling av tvangen. I slike tilfeller vil man kunne ha behov behandling for dette først.
Lykke til videre i kampen mot tvangen. Det er aldri for sent!
Besvart av Psykolog Stian Solem

Verktøy for å redusere tvangen

 Spørsmål:
Jeg leste et innlegg på forumet hvor personen skriver at jeg registrerer tanken, lar den komme og bruker verktøyet dere har lært meg… Kan noen fortelle om dette verktøyet eller hvor jeg kan lese om det?
Svar:
Verktøyet som omtales kan være eksponering. Eksponering handler om å utsette seg for det man er redd eller vemmes av, uten at man forsøker å beskytte seg med tvangshandlinger eller -ritualer. Det man vil oppleve da er at angsten eller vemmelsen reduseres etter kort tid; den stiger ikke i det uendelige og det varer ikke evig… Disse to ubehagelige følelsene er nemlig alarmsystemer, som regulerer seg selv om a) en ikke rømmer unna, b) man ikke gjør noe for å beskytte seg og c) det ikke skjer noe farlig eller vondt (når man ser at konsekvensen man frykter ikke inntreffer).
Eksponering er det viktigste og mest effektive verktøyet i behandling av tvang – og angstlidelser. Men det er vanskelig, fordi man må tåle ubehaget og våge å se at det man frykter ikke skjer. Det heldige er at man VET jo at det man frykter egentlig ikke kommer til å skje. I terapi får man hjelp av terapeuten til å våge å eksponere seg, men for å kunne bekjempe tilløp til ny tvang må man lære seg eksponering som en reaksjon straks man begynner å tvange i forhold til noe nytt: da må en straks gå i møte med det en frykter!
Eksponere = å utsette seg for det man har en irrasjonell angst eller vemmelse for.
Besvart av: Psykolog Leif E.O.Kennair

Bli medlem

Meld deg inn i Ananke i dag!

Påmelding