Studenter som terapauter ved tvangslidelse
Yngvill Ane Westad
Høsten 2005 fikk et lite utvalg av oss studenter ved profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU tilbud om å delta i et nyoppstartet forskningsprosjekt angående behandling av OCD. Vår oppgave som studenter ble både å delta aktivt i kartlegging av klienten, i å utarbeide et behandlingshierarki samt å utføre selve eksponeringstimene. Dette var en lang vei å gå siden de færreste av oss i starten hadde all verdens kunnskaper om hva OCD var og enda mindre kunnskap om hvordan det kunne behandles. For mange av oss ble derfor møtet med mennesker diagnostisert med OCD det aller første møtet med psykologien i ”praksis” og også vår rolle som terapeuter.
Etter en rekke OCD forelesninger (med innføring i OCD diagnosen) og grundig lesing av behandlingsmanual, fikk vi hver vår klient. For å sikre kvaliteten av behandlingen ble vi som studenter nøye fulgt opp av hver vår veileder, samt at vi hadde ukentlige møter med de andre studentene og veilederne. Slik fikk vi ikke bare innsikt i vår egen klient, men også en innføring i andre aspekt ved diagnosen via innsyn i behandlingen av de andre klientene. Her fikk vi en arena for å diskutere/reflektere over behandlingen og behandlingsfremgangen samtidlig som at terskelen for å ta opp eventuelle problemer, spørsmål etc. var lav. Etter hvert kom vi inn i tankegangen rundt forståelse og behandling av OCD og fant ut at mye av arbeidet for oss etter kartleggingen var å tilrettelegge etter beste evne slik at hver enkelt klient fikk en trygg ramme rundt eksponeringssituasjonen samtidig som eksponeringen måtte medføre nok utfordring og angst til å gi effekt.
Ikke uventet var nok angsten hos oss studenter også rimelig høy ved første klientmøte. Omsider ble vi imidlertid ikke bare vant med, men begynte også å glede oss til å ta fatt på neste eksponeringstime. Det kom dager der eksponeringssituasjonen var tøff, men det kom også flere dager hvor situasjonen var preget av humor og optimisme, selv der hvor angsten var størst. Dette har nødvendigvis krevd mye hardt arbeid fra klientene våre, som ikke bare har vært godt motiverte, men også vært utrolig flinke til å finne på eksponeringsoppgaver sammen med oss i timene samt gjennomført en lang rekke oppgaver alene.
Tidsmessig var dette prosjektet noe vi studentene deltok på frivillig i tillegg til vår vanlige studiebelastning, noe som tok 3 timer pr uke (2 terapitimer à 90min) samt egen og felles veiledning. Likevel fremstår deltakelsen, både underveis og i etterkant, som kjærkommen tillegg til teorifagene da vi også kunne trekke paralleller til det vi leste. En annen positiv opplevelse ved behandlingen har vært følelsen av at metodikken (behandlingsrasjonalen) fungerte og at vi merket at det virkelig var til hjelp for klienten. Det er også optimistisk i tanke på fremtiden at vi som studenter kan tilby en god behandling for problem som mange ikke får hjelp med i ordinære behandlingstilbud (psyk. Helsevern).
Alt i alt er det ikke til å skjule at vi som studenter har følt oss privilegerte både i forhold til den faglige kompetansen vi har hatt i ryggen via våre veiledere, men også i forhold til våre klienter som har sluppet oss inn på seg og tillatt oss å ta del i både oppturer og nedturer. Vi har ikke bare lært oss å se, gjenkjenne og behandle lidelsen, men også å forholde oss til enkeltpersonen bak den.
