Emelie plukket på huden i 21 år

Les om Emilie som plukket huden i 21 år

Først publisert i VG 27.8. skrevet av Ida Lokland

Hendene er fortsatt våte etter dusjen. Emelie, ni år gammel, ser ned på fingrene sine og får panikk.

Rundt neglene er huden oppløst og rød, dekket av små skorper og åpne sår.

Hun løper ut i stua. Moren ser forskrekket på hendene hennes. Det er første gang noen reagerer, og første gang Emelie reflekterer over sin egen atferd.

Det skal gå nærmere 15 år før hun får vite at det hun gjør – å plukke, rive og grave i huden – har et navn: dermatillomani.

En psykisk lidelse som skal komme til å styre hverdagen hennes, og ikke minst hendene, og som ikke lar seg stoppe uansett hvor vondt det gjør.

– Jeg river til det blør. Og når jeg er ferdig med én finger, begynner jeg på neste, forteller Emelie Orshammar (29) til VG.

Emelie er svensk og bor i Kungsbacka, sør for Göteborg.

Bildene Emelie har delt viser ikke hvordan hendene hennes så ut på det verste. Hun sier hun bevisst har unngått å dokumentere det – både for å unngå å trigge seg selv og på grunn av skam.

– Klarte ikke å stoppe

I starten var det bare fingrene, men med årene utviklet det seg.

Emelie begynte å rive i huden på føttene, i hårbunnen, på beina og i gamle sår. Noen ganger kunne hun sitte og lete etter tørre hudfliker, bare for å ha noe å fjerne.

Når det ikke var skorper eller sår, pirket hun til huden sprakk. Det ble en måte å regulere en uro hun hadde inni seg.

Hun beskriver en vanskelig oppvekst, preget av uro og mange flyttinger.

– Når jeg ble redd eller hadde angst, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre av redselen. Da begynte jeg å plukke. For å få smerten til å lande et annet sted enn inni meg.

Etter hvert begynner pillingen å styre dagene hennes. Hun står opp om morgenen og piller på vei til kjøkkenet. På vei til bussen. På bussen. På jobb. I møter. Mens hun står i kø i butikken.

– Hver fristund der jeg ikke er opptatt med hendene, begynner jeg å pille. Vi snakker om timevis. Hele døgnet går ut på å prøve å holde meg opptatt med hendene for å ikke plukke. Jeg klarte ikke å slutte.

– En ukontrollerbar trang

I lang tid trodde Emelie at det bare var en dårlig vane. Men en dag begynte hun å google: «dra hud av fingrene», «rive på huden», «stress» og «angst».

Blant søkeresultatene dukket det opp et ord hun aldri før hadde sett: dermatillomani.

– Jeg visste ikke at det fantes et navn for det. Da jeg begynte å lese, ga alt plutselig mening.

Hudplukkingslidelse – også kalt dermatillomani – er en psykisk diagnose der personen ikke klarer å la være å plukke på huden.

Ifølge psykiater og seniorforsker Benjamin Hummelen, som leder Den nasjonale behandlingsstudien for hudplukkinglidelse ved Oslo universitetssykehus, kan den tvangsrelaterte atferden minne om en form for avhengighet.

– Mange opplever en tilfredsstillelse når de fjerner en kvise, skorpe eller en hudflik. Og noen blir avhengige av denne følelsen. Det blir en ukontrollerbar trang som fører til sår, arr og alvorlige infeksjoner, sier han.

Ikke selvskading

Ifølge Hummelen finnes det en sterk arvelig komponent. En tvillingundersøkelse fant at 40 prosent av hudplukkingsatferden kan forklares av genetiske faktorer.

– De fleste pasientene har en eller flere familiemedlemmer som også plukker på huden eller napper hår. I tillegg spiller faktorer som stress, andre psykiske lidelser og negative barndomsopplevelser inn, forklarer han.

Lidelsen ses hyppig blant studenter, både på grunn av mye stress og stillesitting – to forhold som ofte trigger trangen til å plukke. Hummelen understreker at lidelsen ofte blir misforstått.

– Når plukkingen fører til synlige skader, kan det bli misforstått som villet egenskade. Pasientene prøver ikke å skade seg selv – de prøver bare å få noe vekk fra huden.

Plukkingen kan skje overalt på kroppen slik som på fingre, bein, armer og i ansiktet – og kan gå så langt at det forstyrrer både jobb, studier og sosiale relasjoner.

Det kan også føre til skam, som også er grunnen til at man lukker seg inne og ikke forstår at det er en diagnose og ikke bare «svak viljestyrke».

– Noen pasienter sier: «Jeg kan ikke få meg kjæreste.» Andre er i jobb, men bruker flere timer hver dag etter arbeid på å plukke.

– De kan ikke bade, gå på kino – de holder seg hjemme for å plukke. Det er et veldig innskrenket liv, som egentlig er veldig trist, sier Hummelen.

Hudplukking i seg selv er vanlig, men det er først når atferden resulterer i merkbare hudskader og
bidrar til betydelige konsekvenser for livskvalitet og dagliglivet, at det regnes som en psykisk lidelse.

Amerikanske studier har vist at mellom 1,4 og 3,1 prosent av befolkningen har eller har hatt lidelsen i løpet av livet. Norske tall finnes ikke, forklarer Hummelen, men det antas at forekomsten er lik i Norge.

– Det er viktig å ikke bagatellisere. Mange sier: «Jeg plukker også», men forskjellen er at disse pasientene ofte har sår eller arrvev over på flere områder av kroppen og en sterkt svekket livskvalitet.

Levde i skam

På grunn av skammen prøvde Emelie hele tiden å skjule hendene. Hun brukte hansker eller dekket fingrene med plaster – men plastrene løsnet så snart hun vasket hendene.

Når sårene ble synlige igjen, begynte hun å pille.

Lidelsen satte grenser for alt.

– Jeg har avlyst ting med venner fordi jeg ikke orket å vise frem hendene mine, eller at de skulle se at jeg bare satt og pillet.

Selv da hun følte seg fin, var det som om alt falt sammen i det øyeblikket hun så på hendene sine.

– Det spilte ingen rolle hvordan jeg så ut. Når jeg så ned, var det bare sår. Det var alt jeg klarte å tenke på.

Det skulle gå mange år før Emelie fikk bekreftet det hun selv hadde begynt å forstå. Hun hadde vært i kontakt med en lang rekke psykologer og leger. Hun fortalte, viste frem hendene og snakket om trangen. Men ingen satte ord på det.

Ikke før i 2024. Etter et samtaleforløp i voksenpsykiatrien, snudde alt.

– Jeg satt der og reiv på fingrene mine mens vi snakket. Terapeuten spurte hvorfor jeg ikke bare sluttet. Jeg svarte at jeg ikke kunne.

VENDEPUNKT: Med akrylnegler får Emelie ikke tak i huden rundt neglene, og er det eneste som faktisk har hjulpet henne med å stoppe. Foto: Privat

Fant løsning

Et par uker senere fikk hun en telefon. Terapeuten hadde diskutert saken med spesialister, og hadde en beskjed: «Vi tror du har dermatillomani». Endelig fikk hun bekreftet det hun hadde trodd, sier hun.

VG har sett dokumentasjon på diagnosen.

– Det var en kjempestor lettelse. Noen så meg. Noen forsto meg.

Emelie hadde gått i samtaleterapi og prøvd kognitiv atferdsterapi. Hun hadde også forsøkt å hjelpe seg selv – med fidget toys, meditasjon og maling.

Etter mange mislykkede forsøk, var det til slutt noe helt annet som hjalp.

Emelie oppdaget at når hun hadde fått lagt korte akrylnegler, fikk hun rett og slett ikke tak i huden. Trangen forsvant ikke, men nå var det plutselig en fysisk hindring.

– Det er det eneste som fungerer. Når jeg har akrylnegler, får huden min være i fred. Det er dyrere, men det er verdt hver eneste krone.

Det var bare ett problem: I helsesektoren, der Emelie jobber, er akrylnegler forbudt. Først da hun kunne vise til en diagnose og en legeerklæring ble det gjort et unntak, forteller hun.

– Nå har jeg nesten ingen sår. Hendene mine er fine. De får være i fred. Det betyr alt.

NYTT KAPITTEL: Emelie venter sitt tredje barn. Hun håper at åpenheten kan gjøre det lettere for andre å be om hjelp. Foto: Privat

– De fleste kombinerer ulike tiltak

At Emelie opplever akrylnegler som noe som hjelper henne med å slutte å plukke, er ikke uvanlig. Hummelen forteller at slike fysiske tiltak ofte inngår som en viktig del av behandlingen.

– Behandlingen er pragmatisk. Alt som fungerer, er bra. Noen klarer seg med enkle grep som dette, andre trenger mer inngående terapi. Men de fleste kombinerer ulike tiltak, sier han.

Emelie vet at trangen ikke er borte. Den kommer i perioder med mye stress eller når hun føler seg presset. Men forskjellen nå er at hun vet hva det er, og hva som hjelper.

– Jeg kommer til å leve med dette resten av livet. Men nå vet jeg hva det er – og hva som holder det i sjakk. Jeg klarer å stoppe det oftere.

– Hva skulle du ønske flere visste om dermatillomani?

– At flere forsto at dette ikke bare er noe man «kan slutte med». Det er en vanskeligere sykdom enn folk tror, og ofte ligger det noe tungt bak. Du må derfor møte folk med respekt, for du vet aldri hva de bærer på.

– Hva vil du si til andre som kanskje kjenner seg igjen i det du beskriver?

– Ikke gi opp med å søke hjelp. Og prøv å finne en måte som fungerer. Det er så viktig at du ikke klandrer deg selv. Dette er ikke noe du har valgt.